Jeg har et nytt og mindre ambisiøst prosjekt gående, men ikke her: 50 til, der jeg fortsetter å skrive poster på femti ord. Følg med om du vil.
Jeg har kommet frem til at jeg er ferdig med denne bloggen. Det er ikke det at jeg er tom for stoff, eller at jeg mangler inspirasjon. Det er nok av poster i kladdmappen min som jeg kunne pusset gode, og nok av ideer i hodet mitt som aldri nådde dit en gang. Nei, jeg har merket at jeg ikke skriver jevnlig mer, og da føles det ikke riktig for meg å fortsette.
Kanskje jeg tar opp tråden igjen senere, eller skriver en sjelden post nå og da, men jeg tror ikke det. Det har vært fint, og jeg har lært mye og blitt kjent med fantastiske mennesker, men jeg føler meg ferdig nå.
Dette har vært et prosjekt det har vært fint å begynne med, fint å holde på med, og nå føles det fint å slutte. Det må da kunne kalles vellykket.
Takk for meg, Internett. Det har vært en sann glede.
Noen dager flørter hele verden. Jeg erter bjørken utenfor vinduet med bladene som kommer, jeg rister kaffeboksen med den der spesielle håndbevegelsen, jeg snakker med meg selv på en måte som ville fått meg i trøbbel dersom jeg brukte den for ofte på andre. Alt er sexy. Alt er levende.
Gress under føttene, solvarme i ansiktet gjennom dansende grønne blader, rødt bak øyelokkene, blå himmel, lys i øynene jeg møter, både de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner, hud under hendene, kjent, ukjent. Ja, jeg lengter etter at våren skal stramme taket, suge meg inn, eie meg fullstendig.
1. Norge har oppdaget Dirty Diaries, og der noen har et sunt og nyansert syn på saken har vi også dem som sier at all porno er galt per def og de som forsvarer blotterfilmen. Artikkel i Dagsavisen her
2. Jeg har skrevet en sexblogg i fjorten måneder uten å nevne ordet fitte før nå.
3. Noen har testet vulvasminke og er like lite imponert som jeg var da jeg først leste om det.
4. “And thus began this century’s strange preoccupation with women attaining every orgasm type, like kids collecting baseball cards.” Sexademic tar tak i myten om orgasmetyper, og gjør det som vanlig godt.
5. Jeg driver vanligvis ikke med automasochisme, men den rette vibratoren på de rette blåmerkene er noen ganger akkurat det som skal til.
Publisert i random
Merket med blogging, kropp, masochisme, media, oppdagelser, porno, verktøy og leketøy
Det er ikke noe galt med ordet. Det beskriver noe, men det sier ingenting om hvordan jeg sluker deg, eller grådig suger inn fingrene mine og gjør dem varme på et øyeblikk, så fingertuppene mine er varme mot meg når jeg tar på meg selv, så de kjennes som deg.
Sug den, sier jeg, og den lille nølingen hans gjør meg varm. Jeg hadde forventet en ren visuell glede, men da han tar den i munnen vokser jeg meg stor og dunkende, og hvilke deler av meg som er kjøtt og hvilke som er silikon spiller ingen rolle lenger.
Jeg fant denne halvferdige posten i kladdmappen. Jeg vurderte å skrive den om på en måte som gjorde at den fortsatt var gyldig, men fant ut at det kanskje var like greit å poste den som den er med en liten tilføyelse nederst.
“Hva? Sier du ikke fitte? Aldri?”
Han tenker seg om og oppdager at det er sant som jeg sier.
“Nei! Du sier ikke fitte, Gaffa! Herregud, hva er galt med deg! Hvorfor ikke?”
Selv sier han fitte. For ham er det ikke noe stygt ord. For ham er det et så selvfølgelig ord at han ikke en gang har lagt merke til at det er fullstendig fraværende i mitt språk, sammen med en svært sparsommelig bruk av ord som ræv, knulle, pule og pikk.
Noen ganger lurer jeg på det samme som ham: Hva er galt med meg? Kan det være så enkelt som at jeg er, et sted innerst inne og tidvis også ytterst ute, en pen pike? Pene piker sier ikke fitte.
Hvordan kan jeg ha et ord som fitte så tilstede i vokabularet mitt uten å bruke det? Det er jo en merkelig kunstig situasjon. Samtidig er det nettopp kunstig det ville føles å bruke det. Kanskje akkurat det ville gått over etter en stund, men ønsker jeg det? Vil ikke det gi det vulgære overtaket i krigen mellom mitt veloppdragne og mitt vulgære jeg?
Det er ikke det at jeg tror at det vil skje, men noe i meg tror det visst likevel, og dette noe har ingen intensjon om å slippe kontrollen. Hvor kommer det fra, dette behovet for å bruke forsiktige, tekkelige ord? Hva er det som gjør de andre ordene så farlige? Hvor er de ordene som ikke er ladet på noen av disse måtene? Hvis vi lager dem, vil de ikke raskt bli ladet de også? Hvorfor er jeg så redd for denne ladingen?
Kuk. Fitte. Ræv. Hysj, jeg øver meg! Kuk kan jeg forresten godt si, men jeg tar ikke ordet seriøst, jeg forbinder det med noe litt humoristisk, noe halvt parodisk. Men, altså, fitte. Fitte, fitte, fitte.
Med nok øvelse vil det kanskje bli et ord som ligger godt i munnen.
Øvelsen hjalp en del. Selv om jeg sjelden sier fitte har jeg fått et mye mindre anstrengt forhold til ordet, og ikke minst, jeg har helt sluttet å si nedentil. Pene piker sier ikke fitte, men voksne kvinner famler ikke etter ord før de ender opp med å klamre seg til ordet nedentil. Jeg tror jeg er voksen nå.
Publisert i personlig, synsing
Merket med feminisme, fordommer, grenser, kommunikasjon, kropp, prippenhet, samfunn, sosialt, språk, voksenbuksene
Tankene tar en ny vending, og jeg kommer mykt og glatt. Etterpå ligger jeg og ser i taket, undrer: Hvor ville jeg hen med dette? Hva i meg er det som lengter etter akkurat de ordene, akkurat det blikket, akkurat den stemmen? Finnes det ingen smerte jeg ikke kan erotisere?
Hva er disse lystene? De vil rive alt ned, utslette alle hindringer. De vil se hva som finnes når jeg har fjernet alt jeg tror på. De vil være både offer og utfører der dedikasjon og tvang filtres sammen til et stort lys jeg ikke kan se for lenge på.
Publisert i personlig
Merket med 50, øyeblikk, fantasier, grenser, intimitet, masochisme, oppdagelser, roller, sadisme
To hanskekledde fingre beveger seg i meg, litt glattere enn nakne fingre, men munnen kjenner mer, som at fingrene som undersøker munnen min er kjølige, fremmede, uten smak. Likevel kjenner jeg varmen langt borte gjennom materialet som kjærtegner tungen min, og jeg hører brølet fra kroppen min mil unna.
Sadisme er definert som glede over å påføre andre smerte. Likevel er det ikke lett å bli enige i hva det betyr i praksis.
Ikke sjelden blir sadisme brukt som moteksempel når det er snakk om etikk og empati. I bøker og på universitetsforelesninger kan vi lære at empati er noe alle mennesker kan føle, bortsett fra sadister, eller at sadister ikke har evne til å forstå etiske problemstillinger.
De som bruker ordet på denne måten, som et artig retorisk grep, som unntaket som bekrefter regelen, snakker selvsagt ikke om det samme som jeg gjør når jeg bruker ordet sadisme. Ordet sadisme har to hovedbetydninger som er svært forskjellige selv om de gjerne brukes om hverandre.
Det kommer av at seksuell sadisme har vært så dårlig forstått at det har blitt plassert i den samme boksen som dem som får glede ut av å drepe og torturere, til tross for at de færreste seksuelle sadister setter tilside etiske hensyn for å få det de vil. Det er meg bekjent ingenting som tyder på at det er flere seksuelle sadister som tar seg til rette for å få lystene sine tilfredsstilt enn de med mer konvensjonelle lyster, som også kan bli traumatiske nok for andre dersom samtykke settes til side.
Likevel er det mange som ikke klarer å se forskjellen, kanskje fordi det er vanskelig å forestille seg hvorfor noen skulle ønske å samtykke til noe slikt – der sadister blir demonisert blir masochister gjerne fortalt at de ikke finnes.
Så har noen av sadistene gjort det samme som så mange grupper gjort før dem: Tatt tilbake ordet. Hvorfor skulle de skamme seg? De visste selv at de ikke gjorde noe galt. De visste selv hvor viktig samtykke var for dem. Dessuten er det en utmerket skamdreper å ha sett hvilken effekt godt utført smertelek kan ha på rette vedkommende.
Nå er ordet sadisme i betydningen seksuell sadisme blitt en del av språket. Alle vet hva en sadist er. Men det alle vet defineres sjelden, og resultatet er at de to formene for sadisme fortsatt blandes sammen. Alt for mange vet ikke forskjellen, og enda flere forstår den ikke. Så når vi hører om sadisme forbindes det først og fremst med seksuell sadisme, men det er ikke gitt at det blir forstått hvor viktig samtykke er, og lærte vi ikke på exphil at sadister er mennesker som ikke kan føle empati? Det er ikke rart at folk er skeptiske til BDSM så lenge denne begrepsforvirringen finnes.
Myten om at seksuell sadisme skulle ha noe med mangel på empati å gjøre har ikke noe særlig som taler for seg av det jeg har hørt, men en hel del som taler mot. Empati er en av de tingene som gjør en sadist god, både i meningen dyktig sett fra en masochists synspunkt og i den etiske betydningen av ordet. Etikk er noe de fleste sadister har vært nødt til å tenke mer over enn mange andre når de har funnet ut av om lystene deres er noe de kan leve ut eller ikke, eller kanskje like ofte, hvilke av lystene de skal velge å leve ut. Det er ikke alle fantasier som er til for å leves ut, selv de som kan være jevnlig onanimateriale. Dette er forresten ikke spesielt for sadister, og flere andre kunne også hatt godt av et mer bevisst forhold til disse tingene.
Jeg kunne skrevet vi når jeg snakker om sadister, men jeg velger å skrive de. Jeg er riktignok sadist, men jeg har aldri trengt å gå disse rundene med meg selv fordi jeg først og fremst er masochist. Å dele ut litt av det jeg liker å få til noen som liker det samme som meg når de ber om det er ikke noe stort etisk problem der tilliten er på plass.
Sadisme og etikk fremstår som motsetninger først når sadismen er dårlig forstått, eller når man ikke tror at masochister finnes så den nødvendigvis må gå ut over noen som ikke ønsker den. Jeg håper at dagen der de fleste forstår kommer snart og bidrar etter beste evne ved å være en synlig om enn maskert masochist. Kanskje jeg skal si fra neste gang noen bidrar til begrepsforvirringen også.
Publisert i synsing
Merket med bdsm, etikk, fantasier, grenser, kommunikasjon, masochisme, sadisme, samfunn
