Sensur kan ikke frigjøre seksualiteten. Det er umulig å forandre bildet av kvinners seksualitet hvis seksuelle bilder i seg selv er tabu. Ikke angrip kvinner for å vise frem sex. Angrip sexismen for å forsøke å kontrollere vår seksualitet.
- fra Dirty Diaries’ manifest
Dirty Diaries er tolv kortfilmer samlet under temaet feministisk porno. Jeg leste først om samlingen da Maren Kristiane blogget om den her og tenkte at den kunne være interessant å se, så da jeg tilfeldigvis fant den på handletur var veien fra hylle til handlepose kort.
Det er nemlig ingen tvil om at jeg er midt i målgruppen. Det skjønte jeg bare et par minutter i filmen. Jeg hadde nettopp tenkt at dette var kanskje ikke helt min kink, men det var i det minste interessant på en måte den andre pornoen vi har sett absolutt ikke var da han som sitter til høyre for meg sa: “Herregud, hva er dette her for noe artsy-fartsy greier?”
Fascinerende nok var akkurat det aspektet som for meg gjorde denne pornoen interessant det samme som for mine to medpornokonsumenter gjorde den uinteressant. Det at en del av regissørene siktet mot filmer som var både hardpornografiske og dvelende tenker jeg på som et pluss, at dette aldri ville solgt til et normalt pornopublikum er heller ikke noe problem. Hvis jeg som pornopublikum ønsker å utforske er det en god ting at regissørene nå og da gjør det samme.
Når det er sagt var det ikke alle filmene som var like gode. Et par av dem klarte jeg ikke å vekke den minste interesse for, og det er sjeldent for meg, jeg har en god evne til å skape interesse der den ikke i utgangspunktet finnes.
Blotterfilmen var en historie for seg. Den handler rett og slett om en dame på blotterturne. Jeg satt igjen med et inntrykk av at en eller annen hadde tenkt “det er greit, hun er jo dame”, noe som i så fall er å ha tenkt milevis for kort. Den var en utmerket diskusjonsstarter, men uproblematisert mangel på samtykke er ikke noe jeg forventer å finne i en feministisk pornosamling, og særlig ikke umerket – har de aldri hørt om triggere?
Jeg synes den var virkelig ubehagelig fordi den behandlet ikke-samtykke på en skjødesløs og lettvinn måte. Det fikk meg til å lure på hvem som hadde avgjort at den skulle være med. Det er ikke ikke-samtykke i seg selv som plaget meg, langt i fra. En av de andre filmene var også om ikke-samtykke, men da var det snakk om en klar fiksjon som fremsto som selvparodierende. Det blir mildt sagt noe annet.
Noen av filmene var virkelig gode og løftet hele prosjektet. Mine favoritter var Phone Fuck, full av sårt savn og het sex, og On your back, woman! der det er masse klipp fra fem kvinner i ulike par som har brytekamper.
Alt i alt var Dirty Diaries forfriskende anderledes. Selv der jeg kjedet meg var det en kjedsomhet som ikke sa “dette har jeg sett hundre ganger før”.
Underholdningsverdi: Ganske lav.
Het: Stor fallhøyde. På sitt beste, hett. På sitt verste, det motsatte.
Høydepunkt: Telefonsexen.
Verdt å se: Ja.
1. Det er mulig å glemme sex, jevnlig. Kunsten er rett å slett å ha det travelt nok.
2. Jeg kjenner ikke noe godt norsk ord for safeword. Jeg eksperimenterer med ordet tryggord, som jeg synes er stygt, og trygghetsord, som er en stavelse for langt og ikke spesielt pent det heller.
3. Jeg er sjenert. Jeg har alltid antatt at jeg ikke kan være sjenert siden jeg også er utadvendt, men jeg har visst plass til begge deler.
4. Menneskene jeg ser porno med har noen ganger en annen mening enn meg. Det blir det bloggpost av snart.
5. Det finnes en kinknettavis, The Kink Informer. Den er på dansk, men ikke la det stoppe deg.
Om lipglossen min gjør leppene mine større som reklamen sier vet jeg ikke, men jeg liker den stikkende, lette smerten jeg bærer på leppene hele dagen. Jeg ler, smører litt mellom bena også. Skuffende nok kjenner jeg ingen ting. Jeg tar mer. Først på vei ut av badet treffer pisken.
Dagbladet Fredag trykket i dag noe så sjeldent som en relativt fornuftig artikkel om kink. Journalisten har unngått imponerende mange feller, men klarer ikke alle.
BDSM og fetisjisme ville ikke vært like interessant for de mer tabloide delene av riksmedia dersom det ikke hadde vært for at det fortsatt har en god porsjon sjokkfaktor, og hvis den sjokkfaktoren ikke skal kastes bort må man jo som journalist kaste på flis og blåse litt på glørne. Dermed holder det ikke med Oslointervjuene, det ser ut til at Tønsbergfolket har vært villige til å komme med de spenstigste uttalelsene.
De som stiller opp på denne typen intervjuer gjør det som regel fordi de ønsker å fremme aksept for BDSM ved hjelp av informasjon. De som ikke stiller opp, og dem er det jo langt flere av, begrunner det ofte med at de ikke tror at det nytter fordi det sjokkerende blir så viktig at det blir vanskelig å gi et riktig bilde av hva de gjør. Selv tenker jeg at det er bedre å snakke for seg selv enn å snakke gjennom noen som forsøker å selge aviser, og at man ikke nødvendigvis snakker dårligere uten et ansikt.
Det er gode ting i denne artikkelen. Forståelsen av BDSM som lek er viktig, og jeg liker at de nevner at det finnes et miljø, og at det ikke bare er en soveromsaktivitet.
Så er det småting som plager meg, som at ordet slave blir brukt som samlebegrep i stedet for å bli omtalt som den spesifikke rollen det faktisk er, og at et ord som det har blitt brukt uten å bli verken forklart eller problematisert er uansett ikke best egnet til å opplyse folk om hva BDSM handler om.
Men hvem kan vel klandre en journalist for at han tar med de mest sjokkerende uttalelsene og bruker de mest fengende ordene? Noe annet ville gjort ham til en dårlig utøver av yrket sitt.
De menneskene som stiller opp er eksempler, ikke representanter. Og det tatt i betraktning fikk vi et bedre bilde av variasjonen i miljøet enn jeg har sett noe annet sted, selv om jeg ikke tror at denne artikkelen var best egnet til å løsne på fordommene.
Derimot er den et utmerket sted å starte en samtale om BDSM, og kanskje til og med en offentlig debatt. Kanskje det kan bidra til å bli kvitt sykeliggjøringen.
All stønning over denne filmen var av helt feil slag.
Not Another Porn Movie. En slapp parodi av egen sjanger som fyller alle sjangerkrav og har det litt morsomt med stereotyper. Hurra, hurra.
Pornoestetikken var så godt som intakt, bare legg til tatoveringer. Jeg ser litt variasjon i kropper og ansikter, men ikke noe i nærheten av det jeg forventet.
Og problemene jeg har med denne filmen handler stort sett om det: Forventninger. Jeg hadde forventninger til altporn som sjanger, jeg hadde forventninger til Joanna Angel som regissør, og de forventningene hadde jeg laget helt på egen hånd.
Litt research ville vist meg akkurat hva slags nisje altporn er – kort oppsummert, ikke min. Og jeg ville sikkert fått litt mer ut av filmen dersom jeg hadde visst det fra begynnelsen av, men ikke på langt nær nok til at jeg kommer til å se den igjen.
Underholdningsverdi: Ok.
Het: Nei, ikke for meg og mine.
Høydepunkt: Latterkrampe.
Verdt å se: Hvis du liker porno som den er eller og vil ha den i selvparodierende form.
Mange av de som vet om denne bloggen, enten de kjenner meg eller ikke, har spurt, nysgjerrige og som regel høflige: Hvorfor er du så opptatt av å få være anonym, Gaffa? Hvorfor er du egentlig i skapet?
Det er egentlig enkelt. Skapdøren er mye enklere å åpne enn å lukke. Jeg er ikke sikker på hvilken side av døren jeg kommer til å ende opp på, men jeg vet at jeg vil være svært sikker før jeg kommer ut.
Jeg vet at det er nok av arbeidsgivere som ville se denne bloggen som et tegn på ustabilitet eller dårlig forståelse av grenser og sosiale tabuer. Hvis hun gjør dette, hvem vet hva hun kan finne på? Og ærlig talt, en sexblogg? Alle vet hva slags jenter som skriver dem, og det alle vet trenger ingen beviser.
Og det er andre faktorer. Familien vil neppe sette pris på det. Og hvis jeg blir outet blir til en viss grad ekskjærestene mine det også, enten de driver med BDSM eller ikke vil folk anta at de gjør det. Jeg har flere enn meg selv å tenke på.
Da er det viktig å være bevisst på at det er en risiko i å blogge, gå på kinkfester, kafétreff og så videre. Min anonymitet er en tilstand som kan forsvinne. Hvis noen jeg stoler på forsnakker seg. Hvis en eller annen skulle legge meg for hat. Hvis denne bloggen skulle bli stor og viktig, til tross for at den er laget for å være liten. En viss størrelse ville gjøre den nyhetsverdig i seg selv.
For jeg vet at man ikke trenger å være Siv Jensen for å være interessant å oute, Girl with a one-track mind, outet av en britisk avis, er bevis nok på at det holder å ha et anonymt prosjekt av en viss størrelse. Norge er et mer sivilisert sted enn Storbritannia, og det hjelper, men det er slett ingen garanti, så liten er trygg.
Noen ganger føler jeg meg dum og paranoid som tenker over disse tingene, men jeg vet at det virkelig dumme ville være å ikke gjøre det. Det er ingen forsikring i å tenke at det skjer ikke meg.
Så jeg skriver på en måte som ikke spesifiserer hvem som er hvem. Jeg blander nye og gamle hendelser på en måte som gjør det vanskelig å finne en tidslinje. Jeg lar være å skrive om bloggverdige hendelser jeg har fortalt mange mennesker om. Jeg kamuflerer meg.
For dette er et prosjekt. Jeg er ung, men gammel nok til å vite at jeg forandrer meg raskt, og denne bloggen handler om å utforske, og det skjer best uten å legge til sosiale hemninger. Jeg har sett hva som skjer med skrivingen til dem som begynner anonymt og ender opp offentlig, og jeg tror noe liknende lett kunne hende med min skriving og dermed gjøre denne bloggen til noe helt annet enn det den er nå. Jeg vil overleve å bli outet, ellers ville jeg ikke ha blogget, men jeg vil gjøre mye for å unngå det.
Jeg liker dette prosjektet. Jeg vil ha det som det er, jeg vil vokse med det. Jeg vet ikke hvor det vil ta meg, og det trives jeg med.
Jeg glemte å fortelle hva jeg oppdaget i september. Men det er jo aldri for sent å ta et tilbakeblikk.
1. Porno kan noen ganger være akkurat like ekkelt som pornohaterne sier.
2. Det holder ikke å være villig til å forsøke alt en gang, denne bloggposten lærte meg at to er et bedre tall.
3. Apropos blogging, september bragte nye sexblogger til bloggerbys mer snuskete strøk. En av dem er Dronningfitta, en lovende blogg med godt språk. Jeg er lett sjarmert av godt språk.
4. En annen fersk er Duktig Pojk. Pojk skriver om ageplay på en måte som får meg til å le, og tenke, og le igjen.
5. Via Black Matrix oppdaget jeg fotograf Barbara Nitke. Fotokunst med motiver fra BDSM er overraskende nok ikke så vanlig, så jeg anbefaler alle en tur innom hennes nettside.
Varmt vann vekker kroppen, og jeg husker sex. Fristedet mitt. Hadde jeg glemt det nå igjen? Kroppen vil vekkes, og denne gangen skiller jeg leppene og hjelper vannet frem, ber om at det gjør meg mer våken, mer her – og jeg finner fristedet uten å stenge av virkeligheten.
“Frykt ikke, mitt barn. Overgi ditt sinn til Bibelen mens vi driver ondskapen ut.” Jeg leser høyt, kjemper ordene gjennom stadig hardere slag. Tviholder på boken, den skal ikke falle. Dette er vel blasfemi, men det er ordene jeg leser som gjør øynene blanke, ikke julingen. Jeg forstår ordene nå.
Etter den spankingpornografiske nedturen trøstet vi oss med nok en sexkomedie. Jeg begynner å mistenke at vi alltid burde ha en av dem på lager, i hvert fall hvis vi ikke finner noe god porno snart.
Denne komedien var god. Hvor ofte ser vi en film myntet på den jevne borger med en dragqueen som ikke bare er der for at folk skal le av ham, og som dessuten er sexy? Comic relief, dersom man kan si at det finnes noe slikt i en komedie, er ivaretatt av fjolset med fordommene, og det var forfriskende.
Jeg likte historien også, løst basert på en sann historie. En ung fabrikkeier går nye veier for å redde fabrikken, og finner et nisjemarked – kvalitetssko for dragqueens. Det blir det naturligvis bråk av.
Underholdningsverdi: Høy.
Het: Oh yes.
Høydepunkt: Filmens høydepunkt var nok krangelen med kjæresten, mens filmvisningens var da noen lurte på hvor mye slike sko egentlig kostet og om de ville være vanskelige å få tak i.
Verdt å se: Definitivt.
- Er det første gangen noen knuller deg mens du spiser frokostblanding?
- Ja, det er visst det.
- Er det godt?
- Litt vel søtt, kanskje, men jo da, det er slett ikke verst.
Jeg trodde dårlig porno var de filmene der alle damene var den samme platinanyansen blonde og jeg ikke kunne skille dem fra hverandre og der budsjettet er så lavt at ingen scener kunne skytes flere ganger. De er naturligvis triste nok, men det viste seg at mitt høyt skattede BDSM kunne gjøre galt verre.
Jeg vet at pornoindustrien er full av mennesker som er under moderat engasjert i det de gjør. Porno kan være glam for dem på toppen, og det kan nok være moro i altpornobransjen, men det etterlater fortsatt mye plass i pornobransjen til de som er der fordi de trenger penger, vil være på toppen eller andre grunner som ikke er at de ønsker å være der de er. Slik er det jo med mange typer arbeid, men å arbeide med sex med eller uten kamera er tross alt ikke en vanlig jobb.
Jeg vet alt dette, men i dag er jeg nesten sikker på at jeg har sett det. I dag har jeg sett spankingporno med en apatisk kvinne som bunn. Jeg skal ikke gi dere detaljene. Jeg skal ikke gjette på hvordan hun havnet der. Jeg skal ikke spekulere i hvordan målgruppen til filmer som denne kan unngå å se det vi så: Apati med litt smerte og noen pliktskyldige hyggestønn.
Derimot koster det meg ikke mye å spekulere i hvorvidt jeg kommer til å se den igjen. Eller noe av samme skuffe. Jeg kommer sikkert til å se porno med BDSM som tema, men ikke uten en kvalitetssjekk på forhånd. For selv om det var lærerikt var det på en måte som gjør at jeg håper å slippe å lære akkurat dette en gang til. En gang er nok.
Underholdningsverdi: Lav.
Het: Nei, heller det motsatte.
Høydepunkt: Nei.
Verdt å se: Nei.
