Vis meg din godteskuff

Mange jenter har en godteskuff. Noen gutter har en også. Du vet, det stedet der du oppbevarer kondomer, sexleketøy og den slags. Jeg ryddet nettopp i min og ble litt overrasket over hvor mye jeg faktisk har.

Det trenger ikke være en skuff. Selv har jeg en kiste. Den er delt opp etter bruksområder. Det mest tilgjengelige er det mest grunnleggende, nemlig kategorien trygghet og sikkerhet.

- kondomer
- slikkelapper
- hansker
- glidemiddel, små pakker
- aloe vera gel, for såre rumper og som glidemiddel. Jeg har ikke funnet noe glidemiddel som slår dette.
- kandissukker, i tilfelle noen trenger litt hjelp til å komme tilbake til virkeligheten, eller bare trenger en belønning

Så er det litt utstyr til binding, plaging og omsorg. Legg merke til at jeg ikke har redskaper til å slå med. Hender, belte og hårbørste har dekket behovet utmerket så langt, selv om jeg har planer om å anskaffe noe etter hvert.

- tau i forskjellige lengder
- håndjern, ikke mye i bruk
- strips
- gaffateip, naturligvis
- hvite lysestumper og lighter
- øreklokker
- øyebind
- massasjeoljer
- massasjehjelpere

Til slutt har vi verktøy og leketøy.

- et massasjeapparat. Det fungerer utmerket på stive skuldre også, og er så hyppig i bruk at den sjelden ligger i kisten sammen med de andre tingene.
- et hjemmelaget belte til strap-on. Jeg har ikke laget det selv, men han som har laget det har lovet å skrive en gjestepost til bloggen om hvordan han gjorde det.
- en smal og smidig analleke – eneste overlevende fra min første godteskuff
- en rumpeplugg i sort silikon, ganske stor, fungerer til beltet
- en liten og søt vibrator i sminkepungstørrelse
- cthulhu, et rosa monster som ikke eier grenser, slett ikke mener at analt er galt, og som begynner å bli gammel, på skalaen sexleketøy om ikke på skalaen eldre guddom. Hadde den vært i et bedre materiale skulle jeg sporenstreks kjøpt en ny, for denne har hjulpet meg å komme mange ganger.
- en rock-chick som ikke kan riste mer, og ikke har kunnet det siden en uke etter innkjøp. Heldigvis kan en jente ordne risting på andre vis, så jeg beholder den.
- en vibrerende kule, som jeg ikke har brukt en eneste gang etter å ha skaffet massasjeapparatet.
- en glassdildo, kjøpt i et svakt øyeblikk fordi en venninne anbefalte det
- snart har jeg også igjen en g-orm. Da den forrige sluttet å riste for godt beholdt jeg den som dildo i noen år, men til slutt var den bokstavlig talt slitt ut.

Nå har dere fått en kikk ned i min godteskuff. Får jeg et innblikk i noen av deres, enten via kommentarfeltet eller deres egne blogger?

36 av 50 – initiativ

Nærheten hans er distraherende. Grådigheten skyver til side omgivelsene. Noe i meg våkner, som til tross for sulten ber pent: “Kan jeg få? Vær så snill, jeg trenger, jeg har ventet.”

Og likevel tier jeg. Initiativer bærer sånn en sosial risiko, og jeg er så mye feigere enn han tror.

Å blogge anonymt

Mange av de som vet om denne bloggen, enten de kjenner meg eller ikke, har spurt, nysgjerrige og som regel høflige: Hvorfor er du så opptatt av å få være anonym, Gaffa? Hvorfor er du egentlig i skapet?

Det er egentlig enkelt. Skapdøren er mye enklere å åpne enn å lukke. Jeg er ikke sikker på hvilken side av døren jeg kommer til å ende opp på, men jeg vet at jeg vil være svært sikker før jeg kommer ut.

Jeg vet at det er nok av arbeidsgivere som ville se denne bloggen som et tegn på ustabilitet eller dårlig forståelse av grenser og sosiale tabuer. Hvis hun gjør dette, hvem vet hva hun kan finne på? Og ærlig talt, en sexblogg? Alle vet hva slags jenter som skriver dem, og det alle vet trenger ingen beviser.

Og det er andre faktorer. Familien vil neppe sette pris på det. Og hvis jeg blir outet blir til en viss grad ekskjærestene mine det også, enten de driver med BDSM eller ikke vil folk anta at de gjør det. Jeg har flere enn meg selv å tenke på.

Da er det viktig å være bevisst på at det er en risiko i å blogge, gå på kinkfester, kafétreff og så videre. Min anonymitet er en tilstand som kan forsvinne. Hvis noen jeg stoler på forsnakker seg. Hvis en eller annen skulle legge meg for hat. Hvis denne bloggen skulle bli stor og viktig, til tross for at den er laget for å være liten. En viss størrelse ville gjøre den nyhetsverdig i seg selv.

For jeg vet at man ikke trenger å være Siv Jensen for å være interessant å oute, Girl with a one-track mind, outet av en britisk avis, er bevis nok på at det holder å ha et anonymt prosjekt av en viss størrelse. Norge er et mer sivilisert sted enn Storbritannia, og det hjelper, men det er slett ingen garanti, så liten er trygg.

Noen ganger føler jeg meg dum og paranoid som tenker over disse tingene, men jeg vet at det virkelig dumme ville være å ikke gjøre det. Det er ingen forsikring i å tenke at det skjer ikke meg.

Så jeg skriver på en måte som ikke spesifiserer hvem som er hvem. Jeg blander nye og gamle hendelser på en måte som gjør det vanskelig å finne en tidslinje. Jeg lar være å skrive om bloggverdige hendelser jeg har fortalt mange mennesker om. Jeg kamuflerer meg.

For dette er et prosjekt. Jeg er ung, men gammel nok til å vite at jeg forandrer meg raskt, og denne bloggen handler om å utforske, og det skjer best uten å legge til sosiale hemninger. Jeg har sett hva som skjer med skrivingen til dem som begynner anonymt og ender opp offentlig, og jeg tror noe liknende lett kunne hende med min skriving og dermed gjøre denne bloggen til noe helt annet enn det den er nå. Jeg vil overleve å bli outet, ellers ville jeg ikke ha blogget, men jeg vil gjøre mye for å unngå det.

Jeg liker dette prosjektet. Jeg vil ha det som det er, jeg vil vokse med det. Jeg vet ikke hvor det vil ta meg, og det trives jeg med.

Og stemmen min er klarest bak masken.

Dvale

En av mine beste venninner er i ferd med å forelske seg. Hun er usikker, rødmende, lykkelig, forvirret.

Hun har blitt såret før. Hun er redd for å bli såret igjen.

Jeg forteller henne at hun ikke kan være fanget av sin egen smerte for alltid, at smerte er til å lære av og gå videre. Jeg forteller henne at det er verdt å finne ut av.

Men kanskje jeg skulle fortelle disse tingene til meg selv først. Hjertet mitt har ikke akkurat vært åpent for innkommende søknader de siste to årene. Det har nok vært en nødvendighet, men nå tror jeg ikke det er det lenger.

Jeg kan tro det alt jeg vil, jeg finner ikke hjertet mitt. Jeg har ikke tilgang. Det er inntørket. Det er utilgjengelig. Det vil ikke se andre mennesker enn det allerede ser.

For jeg har kjærlighet, både av det romantiske slaget og andre varianter. Det er ikke redselen for å være alene som plager meg. Det er ikke slik at jeg trenger å være på utkikk heller. Faktisk har jeg aldri egentlig vært på utkikk, jeg har bare levd, og noen ganger plutselig sett noen, og de meg.

Nei, det som plager meg er at jeg ikke ser andre på den måten lenger, og at jeg vet hvorfor. Jeg har blitt redd. Jeg vil ikke ha vondt, jeg orker ikke å risikere mer enn jeg allerede gjør. Det kunne ha vært annerledes.

Det har vært annerledes. Jeg har ikke funnet igjen ordene for å beskrive hvordan jeg pleide å være, hvordan jeg er når hjertet mitt fungerer. Men jeg kjenner meg selv der, jeg vet hvordan det er, og jeg vil tilbake dit. Det kan bli en langsom prosess, og det er i orden. Kanskje jeg ikke vil risikere like mye som jeg gjorde før. Det er også i orden.

Redselen kan ikke få styre meg. Det er ikke det redsel er til. Og smerte er til å lære av og gå videre. Kan jeg si det til henne må jeg vel også kunne si det til meg selv.

27 av 50 – forventninger

Vi ler. Vi forstår. Så må jeg gå. Jeg sier at jeg håper han vil skrive til meg. Han lover å skrive, og det gjør han også. Og skuffelsen min da jeg forstår hva han vil ha er enorm, kanskje lik hans når jeg blir nødt til å avvise ham.

26 av 50 – kunne

Jeg kunne sunget navnet ditt på vei til butikken, du kunne danset i fottrinnene mine, jeg kunne tyvlånt parfymen din og smilt av alt du sa. Jeg kunne, men hjertet mitt har tørket inn. Jeg slipper å se det dø, jeg begynner bare det jeg orker å se slutten på.

24 av 50 – sexfiksert

Jeg tenker sex. Jeg gjør sex. Jeg skriver sex. Jeg puster sex. Jeg leser sex.

Vil jeg gå lei? Jeg lærer. Kunne jeg gjort alt dette som tenåring? Var jeg sterk nok, var grensene gode nok?

Er det en fase? Hvis det går over, vil behovet da være tilfredsstilt, mettet?

23 av 50 – det motsatte av kjemi

I det jeg kjenner på hvor deilig den første uken på kontoret har vært hører jeg stemmen til en Mr. Collins, tilbake etter sommeren en uke etter meg. Jeg skutter meg, trekker en cardigan over den egentlig anstendige blusen og går for å møte monsteret. Hva er det motsatte av kjemi?

Mellommakt

Det skulle egentlig bare være et lett rollespill som oppvarming, men det vokser seg større.

Jeg er i en rolle som har mellommakt. Der noen har makt over meg, og min jobb er å hjelpe til med å utøve den makten over noen andre igjen.

De store tingene tør ikke rollen min å tenke på. Hvor forferdelig det vi driver med er, hvor redd hun som ligger på sengen er, om det noen gang kommer til å ta slutt. Redselen drypper ut gjennom irritasjonen over de små tingene. Latteren hans, de dumme kommentarene, at det ikke er skikkelige skrivesaker å få.

Rollen blir meg, hennes følelser blir mine. Jeg kan ikke redde henne som ligger på sengen. Jeg er makteløs. Men kanskje, kanskje jeg kan redde meg selv fra å bli utsatt for det samme. Hvis jeg er flink, effektiv, ikke for snill. Det er farlig å være for snill.

Jeg er i en rolle som strever for å fylle sin rolle igjen, mens hun sloss med fortrengt redsel, usikkerhet, og som samtidig liker toppen bedre enn bunnen. Det er ikke dette jeg vil, jeg vil ikke, jeg vil ikke, men er det ikke naivt å tro at vi kan få gjøre ting vi selv vil hele tiden? Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er å tåle sjefen, tukte den jeg har makt over fordi det er forventet, nødvendig, kikke meg over skulderen. For den konstante og underforståtte trusselen er verre enn den eksplisitte, den som kommer senere.

At mellommakt kan drepe integriteten min litt etter litt, jeg har alltid vært litt redd for det. Virkeligheten på sitt verste kan være slik, for det er slik maktrelasjoner er bygget opp. Det er få som har virkelig mye makt, og det er også ganske få som har så lite at de ikke har noe å tape lenger.

Jeg lurer på hva som vil skje når jeg igjen havner i en situasjon ute i virkeligheten der jeg føler at jeg ikke har noe valg. Følelsen det gir meg er nå assosiert med denne situasjonen. Vil det virke avslørende? Vil det minne meg på at jeg har litt makt, makten over meg selv? Vil jeg føle meg mindre hjelpeløs, eller mer?

20 av 50 – fest

Jeg visste ikke at jeg ventet på det, men jeg vet det nå som jeg endelig kan være liten noen ganger. Jeg leker andre leker, men før festen er over sovner jeg trygt i fanget hans med dressjakken hans over meg.

17 av 50 – valg

Du synes det er rart det jeg gjør, at jeg gjør det, jeg som er så sterk. Jo visst kunne jeg sluttet, hvis jeg virkelig hadde ment at det var usunt, uetisk, uforsvarlig. Men jeg tror ikke det. Jeg ser på det, og jeg ser noe sanselig, lærerikt og vakkert.

Tro, tvil og sprutorgasmer

Jeg trodde ikke helt på kvinnelig ejakulasjon før det skjedde meg. Jeg hadde lest et eller annet sted at det var tvil om det, og dermed tvilte jeg selv også. Ikke at jeg trodde at noen løy om det, jeg bare holdt muligheten åpen for at de kunne ta feil. Første gangen jeg sprutet overrumplet meg fullstendig.

“Du, jeg lurte på om jeg kunne teste noe på deg, noe jeg har sett på nettet,” sa han. Ikke verdens mest overbevisende åpningsreplikk, kanskje, men jeg sa at vi kunne jo forsøke, smilte pent og danderte meg som han ville – og hikstet til da g-punktet mitt ble senter for en rytmisk, treffsikker brutalitet jeg aldri selv ville kommet på å utsette det for.

Noen minutter senere satt jeg storøyd med et håndkle i hånden og lurte på hva i all verden det var som hadde skjedd. Litt research senere var det åpenbart hva det var kroppen min hadde gjort: Kommet så det sprutet. Og jeg innså at det nok hadde hendt før også, men at jeg hadde trukket feil konklusjon, tenkt at jeg måtte ha blitt veldig våt mot slutten, og det var jo ikke noe rart så intenst som det hadde vært.

Da jeg hadde trodd folk kunne ta feil mente jeg å ta feil av sprutkom og urin. Det er vanskelig å ta feil, viste det seg. En ting er at det lukter annerledes. Mitt lukter og smaker syrlig og litt epleaktig. Men den viktigste forskjellen er hvordan det ser ut når det tørker. Sprutkom blir hvitt og hardt når det tørker, i motsetning til urin. Noen ganger kan det derimot komme begge deler, det er en av grunnene til at det anbefales å gå på do før man forsøker seg på slike øvelser.

I denne artikkelen om kvinnelig ejakulasjon fra New Scientist står det at allerede Kama Sutra snakker om en kvinnelig sperm, og at det ble gjenoppdaget på sekstenhundretallet. Alt dette lenge før Gräfenberg som ga navn til g-punktet, som også er merkelig omdiskutert, skrev om kvinnelig ejakulasjon på femtitallet. Det kan jo tyde på at det er noe i det.

Jeg synes det er pussig at folk bruker ressurser på å avskrive overraskende forskning i stedet for å undersøke saken nærmere og finne ut om det er noe i det for så å rope et høylydt og langvarig hurra. Er det en god grunn til det som man forstår når man lærer mer om forskningsmetode eller er det bare “alle vet” som gjør seg gjeldene selv hos vitenskapsfolk og journalister? Er det å påpeke at vi ikke kan vite noe sikkert blitt en form for synsing når man legger til “om dette”? Jeg vet virkelig ikke.

Men egentlig er det jo ikke spruten i seg selv som er det mest spennende. Det er en fantastisk type orgasme som jeg lærte hvordan jeg kunne skaffe meg. Den er annerledes fra de orgasmene jeg foretrekker til hverdags – jeg puster annerledes, jeg beveger meg annerledes, jeg kommer enda nærmere den der dype grådigheten i meg som trenger, trenger, trenger utløsning.

Det er fint å være kritisk, men grådigheten er ekte, det har jeg aldri tvilt på. Og ikke det som følger heller.