Kanskje jeg tar opp tråden igjen senere, eller skriver en sjelden post nå og da, men jeg tror ikke det. Det har vært fint, og jeg har lært mye og blitt kjent med fantastiske mennesker, men jeg føler meg ferdig nå.

Dette har vært et prosjekt det har vært fint å begynne med, fint å holde på med, og nå føles det fint å slutte. Det må da kunne kalles vellykket.

Takk for meg, Internett. Det har vært en sann glede.

2. Jeg har skrevet en sexblogg i fjorten måneder uten å nevne ordet fitte før nå.

3. Noen har testet vulvasminke og er like lite imponert som jeg var da jeg først leste om det.

4. “And thus began this century’s strange preoccupation with women attaining every orgasm type, like kids collecting baseball cards.” Sexademic tar tak i myten om orgasmetyper, og gjør det som vanlig godt.

5. Jeg driver vanligvis ikke med automasochisme, men den rette vibratoren på de rette blåmerkene er noen ganger akkurat det som skal til.

“Hva? Sier du ikke fitte? Aldri?”

Han tenker seg om og oppdager at det er sant som jeg sier.

“Nei! Du sier ikke fitte, Gaffa! Herregud, hva er galt med deg! Hvorfor ikke?”

Selv sier han fitte. For ham er det ikke noe stygt ord. For ham er det et så selvfølgelig ord at han ikke en gang har lagt merke til at det er fullstendig fraværende i mitt språk, sammen med en svært sparsommelig bruk av ord som ræv, knulle, pule og pikk.

Noen ganger lurer jeg på det samme som ham: Hva er galt med meg? Kan det være så enkelt som at jeg er, et sted innerst inne og tidvis også ytterst ute, en pen pike? Pene piker sier ikke fitte.

Hvordan kan jeg ha et ord som fitte så tilstede i vokabularet mitt uten å bruke det? Det er jo en merkelig kunstig situasjon. Samtidig er det nettopp kunstig det ville føles å bruke det. Kanskje akkurat det ville gått over etter en stund, men ønsker jeg det? Vil ikke det gi det vulgære overtaket i krigen mellom mitt veloppdragne og mitt vulgære jeg?

Det er ikke det at jeg tror at det vil skje, men noe i meg tror det visst likevel, og dette noe har ingen intensjon om å slippe kontrollen. Hvor kommer det fra, dette behovet for å bruke forsiktige, tekkelige ord? Hva er det som gjør de andre ordene så farlige? Hvor er de ordene som ikke er ladet på noen av disse måtene? Hvis vi lager dem, vil de ikke raskt bli ladet de også? Hvorfor er jeg så redd for denne ladingen?

Kuk. Fitte. Ræv. Hysj, jeg øver meg! Kuk kan jeg forresten godt si, men jeg tar ikke ordet seriøst, jeg forbinder det med noe litt humoristisk, noe halvt parodisk. Men, altså, fitte. Fitte, fitte, fitte.

Med nok øvelse vil det kanskje bli et ord som ligger godt i munnen.

Øvelsen hjalp en del. Selv om jeg sjelden sier fitte har jeg fått et mye mindre anstrengt forhold til ordet, og ikke minst, jeg har helt sluttet å si nedentil. Pene piker sier ikke fitte, men voksne kvinner famler ikke etter ord før de ender opp med å klamre seg til ordet nedentil. Jeg tror jeg er voksen nå.

Ikke sjelden blir sadisme brukt som moteksempel når det er snakk om etikk og empati. I bøker og på universitetsforelesninger kan vi lære at empati er noe alle mennesker kan føle, bortsett fra sadister, eller at sadister ikke har evne til å forstå etiske problemstillinger.

De som bruker ordet på denne måten, som et artig retorisk grep, som unntaket som bekrefter regelen, snakker selvsagt ikke om det samme som jeg gjør når jeg bruker ordet sadisme. Ordet sadisme har to hovedbetydninger som er svært forskjellige selv om de gjerne brukes om hverandre.

Det kommer av at seksuell sadisme har vært så dårlig forstått at det har blitt plassert i den samme boksen som dem som får glede ut av å drepe og torturere, til tross for at de færreste seksuelle sadister setter tilside etiske hensyn for å få det de vil. Det er meg bekjent ingenting som tyder på at det er flere seksuelle sadister som tar seg til rette for å få lystene sine tilfredsstilt enn de med mer konvensjonelle lyster, som også kan bli traumatiske nok for andre dersom samtykke settes til side.

Likevel er det mange som ikke klarer å se forskjellen, kanskje fordi det er vanskelig å forestille seg hvorfor noen skulle ønske å samtykke til noe slikt – der sadister blir demonisert blir masochister gjerne fortalt at de ikke finnes.

Så har noen av sadistene gjort det samme som så mange grupper gjort før dem: Tatt tilbake ordet. Hvorfor skulle de skamme seg? De visste selv at de ikke gjorde noe galt. De visste selv hvor viktig samtykke var for dem. Dessuten er det en utmerket skamdreper å ha sett hvilken effekt godt utført smertelek kan ha på rette vedkommende.

Nå er ordet sadisme i betydningen seksuell sadisme blitt en del av språket. Alle vet hva en sadist er. Men det alle vet defineres sjelden, og resultatet er at de to formene for sadisme fortsatt blandes sammen. Alt for mange vet ikke forskjellen, og enda flere forstår den ikke. Så når vi hører om sadisme forbindes det først og fremst med seksuell sadisme, men det er ikke gitt at det blir forstått hvor viktig samtykke er, og lærte vi ikke på exphil at sadister er mennesker som ikke kan føle empati? Det er ikke rart at folk er skeptiske til BDSM så lenge denne begrepsforvirringen finnes.

Myten om at seksuell sadisme skulle ha noe med mangel på empati å gjøre har ikke noe særlig som taler for seg av det jeg har hørt, men en hel del som taler mot. Empati er en av de tingene som gjør en sadist god, både i meningen dyktig sett fra en masochists synspunkt og i den etiske betydningen av ordet. Etikk er noe de fleste sadister har vært nødt til å tenke mer over enn mange andre når de har funnet ut av om lystene deres er noe de kan leve ut eller ikke, eller kanskje like ofte, hvilke av lystene de skal velge å leve ut. Det er ikke alle fantasier som er til for å leves ut, selv de som kan være jevnlig onanimateriale. Dette er forresten ikke spesielt for sadister, og flere andre kunne også hatt godt av et mer bevisst forhold til disse tingene.

Jeg kunne skrevet vi når jeg snakker om sadister, men jeg velger å skrive de. Jeg er riktignok sadist, men jeg har aldri trengt å gå disse rundene med meg selv fordi jeg først og fremst er masochist. Å dele ut litt av det jeg liker å få til noen som liker det samme som meg når de ber om det er ikke noe stort etisk problem der tilliten er på plass.

Sadisme og etikk fremstår som motsetninger først når sadismen er dårlig forstått, eller når man ikke tror at masochister finnes så den nødvendigvis må gå ut over noen som ikke ønsker den. Jeg håper at dagen der de fleste forstår kommer snart og bidrar etter beste evne ved å være en synlig om enn maskert masochist. Kanskje jeg skal si fra neste gang noen bidrar til begrepsforvirringen også.

Men hvis Zoe Margolis trodde at hun var ferdig med å frese over avisoverskrifter tok hun feil. Hun skrev nylig et leserinnlegg til avisen The Independent om sine erfaringer da hun ble outet. Hun erklærte at hun ikke hadde tenkt å tie, men tvert imot bruke den offentlige rollen hun ble tvunget ut i til å utfordre foreldede holdninger til kvinnelig seksualitet. Avisen publiserte først leserbrevet på nett i går, under tittelen “Zoe Margolis: I’m a good-time girl who became an agony aunt”, men med URL som i stedet inneholdt ordene “I was a hooker”. Der uttrykket good-time girl bare insinuerer at hun har levd av å selge sex sier nettadressen rett ut at det var det som lå bak ordvalget.

Nå er det ikke slik at hore automatisk trenger å oppfattes som et skjellsord, men for det første er det et ord de fleste som selger sex ville foretrukket en avklaring før de fikk brukt om seg, for det andre er det i vår kultur vanligvis ikke et ord man bruker dersom man respekterer den man snakker om, for det tredje er det ikke sant. Det er ikke noe som tyder på at Margolis har solgt sex, og selv dersom hun skulle ha gjort det ville det hatt nøyaktig null å gjøre med leserinnlegget hennes.

Men det er som jeg skrev i posten om å blogge anonymt – alle vet hva slags jenter som blogger som sex, og det alle vet trenger ingen beviser. Mange vil antakeligvis mene at hun fortjener det hun får nå, som mange mente at hun fortjente det hun fikk da hun ble outet.

I de tidligste trykte avisene viste det seg at teksten fra nettadressen også ble brukt skriftlig. The Independent har også sensurert bort kommentarer som påpeker problemet med både overskrift og URL – jeg så dem da jeg nettopp hadde begynt på denne posten, og nå er de fjernet.

Om dette er gjort med vilje eller ikke kan vi ikke vite, og det spiller kanskje ikke noen stor rolle heller. Dersom det er gjort med vilje er det noen som vil at kvinner som snakker om sex på egne premisser skal stemples, dersom det er gjort i vanvare vil det si at kvinner som snakker om sex utenfor den normen alle kjenner allerede er stemplet i så stor grad at det går an å forveksle dem eller tolke dem inn i de få akseptable kvinnerollene det mannlige blikket forstår.

Uansett forteller det oss en historie jeg ikke liker, men som det kan være nyttig å høre. Det kan minne om at vi har et stykke å gå enda, og at verden trenger å høre fra oss som lever utenfor de heller snevre rollene enkelte gjerne skulle sett oss i – og det gjelder vel de fleste av oss på en eller annen måte.

Denne bloggposten finnes også på 0308, men med en litt mindre tabloid overskrift.

Jeg forstår hvorfor noen ønsker å lage glidemiddel selv. Det koster en del penger, og glidemiddel er jo noe man helst ikke skal være for knipen med. Hvis vi lager det selv vet vi hva som er i det. Vi kan ikke stole på at noe er bra for kroppen bare fordi det finnes på markedet, selv om det slett ikke er slik at alt som selges er dårlig.

Ikke putt noe på eller i kjønn eller anus som du ikke ville puttet i munnen er et råd de fleste av oss vel begynner å kunne utenat etter hvert, og det gjelder absolutt for glid. De striktere av amerikanske sexsynsere mener det burde innebære å unngå parabener, syntetiske duftstoffer og propylenglykol. Dette er vanlige ingredienser i kosmetikk, men det er forskjell på å smøre på og å smøre i. De fleste er enige i at de glidemidlene som skal senke følsomheten er ikke noen god idè, også er det de som inneholder noe som heter nonoxynol-9 som vi absolutt ikke skal ha i oss – ok, vi husker den, et navn som har NO i seg tre ganger skal vi vel få til å holde oss unna, og ikke har jeg sett den ingrediensen i glidemidler solgt i Norge heller. Men det er ikke lett å holde oversikten, selv denne sexnerden går seg vill i dette.

Nysgjerrigheten drev meg til litt lett research om å lage glidemiddel. Jeg fant flere oppskrifter som besto av maisstivelse og vann. Resultatet skal fungere godt til håndarbeid for herrer, men er ikke dugelig til innvortes bruk, og dessuten må den brukes i løpet av et døgn. Det høres ut som mer strev enn det er verdt.

En jeg har litt mer tro på er en fra Ask Umbra – 2,5 spiseskjeer hele linfrø og en halv liter vann som skal koke til omtrent halvparten av vannet er fordampet og så siles. Den vil fortsatt bare være holdbar et par dager i kjøleskap, og uansett hvor begeistret du er for lube skal det mye til å bruke to og en halv desiliter på et par dager, men til den rette festen er den kanskje akkurat det vi leter etter. Sexnerden i meg krever naturligvis at dette testes ordentlig ut, men uansett hvor bra det er vil jeg nok aldri bruke en halvtime på å lage meg glidemiddel før jeg hopper til sengs.

Jeg har lenge brukt aloe vera gele som glidemiddel, det er langt billigere enn mye som er designet for formålet. Jeg har ikke merket noen uheldige bivirkninger enda, men jeg kan ikke garantere at det er trygt.

Men jeg har tro på glidemidler som bare er glidemidler, jeg tror ikke vi trenger å være redde for dem. Det beste er nok å lære å lese innholdsfortegnelsene på de glidemidlene som finnes tilgjengelig allerede, og mase på de som lager favorittene våre om å lage store flasker så vi kan få mye for pengene.

2. Jeg har gått en hel måned uten å oppdatere bloggen, og jeg har hatt det alt for gøy til å ha særlig dårlig samvittighet.

3. Tristan Taormino leverer virkelig med boken The Ultimate Guide to Anal Sex for Women. Den var rett og slett inspirerende, og kan absolutt anbefales.

4. Det kan være sunt å lese Cosmo nå og da. Det minner meg om at det ikke er sex som selger, men forenklinger om sex som lar oss kjenne oss trygge på at det finnes enkle svar og at de er tilgjengelige.

5. Dette er en gjenoppdagelse snarere enn en oppdagelse: Mange sexbutikker gjør meg nesten sexnegativ fordi estetikken og noen ganger også kvaliteten på produktene virker så avstøtende på meg. Prippen, jeg?

2. Jeg er en lat twitrer, og noen ganger en lat blogger også.

3. Misfornøyde stortingsrepresentanter i kommertarfeltet er ikke bare en dårlig ting.

4. Boken Sex Disasters av Janet Hardy og Charles Moser presterer å være grunnleggende sikkerhetstrening og hylende morsom på en gang. Anbefales!

5. Things That Are Doing It, bilder av forskjellige objekter som ser ut som om de gjør skitne, hyggelige ting. Jeg er barnslig nok til å knise høyt av disse, særlig når det norske kongehus gjør en snikentré.

Det stemmer at i hvert fall masochister er kjent for å tåle, men det er i samtykkende former. Det betyr ikke at det er en god idé å komme med morsomheter som forsterker fordommer bare fordi det allerede er mange fordommer om gruppen.

Jeg forstår at han forsøkte å lage en god spissformulering som skulle få ham sitert. Det er vel slik politikk fungerer, og det at vi hører om det beviser jo at det fungerte utmerket.

Jeg forstår også på etterspillet at han kanskje vet men ikke forstår hvor grunnleggende samtykke er i BDSM, at han setter sine egne fordommer på utstilling, og ikke minst at han ikke er fremmed for å sparke nedover, og det helt uten samtykke. Dette siste er nyttigere informasjon enn noe jeg fikk om ham hele valgkampen. Takk, VG.