36 av 50 – initiativ

Nærheten hans er distraherende. Grådigheten skyver til side omgivelsene. Noe i meg våkner, som til tross for sulten ber pent: “Kan jeg få? Vær så snill, jeg trenger, jeg har ventet.”

Og likevel tier jeg. Initiativer bærer sånn en sosial risiko, og jeg er så mye feigere enn han tror.

Teknikk og etikk

”Hørte du, jeg sa sub, jeg kan litt av sjargongen jeg også!”

Det er en helt vanlig onsdag, og jeg og eksen drikker øl og diskuterer BDSM, nærmere bestemt min antakeligvis fornuftige tendens til å bare toppe folk jeg kjenner svært godt.

”Jeg må jo innrømme at jeg synes det er sært, dette med BDSM,” legger han til.

”Hvordan da? Du praktiserte det jo selv.”

”Ja, men ikke så, du vet, ekstremt.”

Og det forunderlige er dette: Jeg har aldri gjort så mye lek på grensen med noen andre som jeg har gjort med ham. Jeg har aldri latt noen andre skjære i meg. Jeg har ikke noe problem med at andre leker med kniver så lenge de vet hva de driver med, men det er ikke noe jeg gjør selv nå lenger. Ikke slik å forstå at tanken ikke tenner meg, men jeg trenger virkelig ikke gjøre alt jeg tenner på tanken på. Huden har kommet frem som en klar og logisk grense for meg nå, men da jeg var sammen med ham som tenåring var jeg mer ekstrem.

Dette er bare et eksempel. Flere andre har sagt liknende ting, og det koker ned til dette: BDSM på soverommet blir ansett som noe fullstendig forskjellig fra det å ta del i et miljø for BDSM. Selv det å gå på en munch, møte likesinnede, spise og snakke blir sett på som noe litt ekstremt, mens man kan ha et forhold til grenser på soverommet som er like bevisstløst som et Tyra Banks Show uten at det blir tenkt på som ekstremt på den samme måten.

Det er litt ergerlig for scenen at folk tror at de vil bli sett rart på hvis de ikke stiller i lakk eller lær, men det er først og fremst et problem for soveromskinksterne. For miljøet er ikke bare et sted for å slå på hverandre, men et sted for å snakke om det vi gjør, teknikk og etikk.

Soveromsfolket har så alt for ofte bare sin egen erfaring å hente fra. Kanskje en bok, god eller dårlig. Kanskje betroelser fra en venninne som driver med noe liknende på sitt soverom. Men ikke noe miljø som kan gi dem en innføring i det grunnleggende så de kan slippe å gjøre nybegynnerfeilene.

Nå er det ikke slik at alt fra rumper til holdninger og kunnskaper blir rosenrøde bare man tilhører et miljø. Et miljø betyr også at det kan danne seg dogmatiske holdninger. Men det å ha noen å diskutere med lar oss starte utforskningen av vår egen seksualitet med mer kunnskap.

Ekstremt, ikke sant?

34 av 50 – stå

Han lener seg over meg for å kysse meg og kjenner hardheten min i sort silikon mot magen som jeg har kjent hans og andres hardhet i hud mot min mage hundrevis av ganger før. For ham er det første gang. Han skvetter til og ler med meg.

33 av 50 – blankt

Om lipglossen min gjør leppene mine større som reklamen sier vet jeg ikke, men jeg liker den stikkende, lette smerten jeg bærer på leppene hele dagen. Jeg ler, smører litt mellom bena også. Skuffende nok kjenner jeg ingen ting. Jeg tar mer. Først på vei ut av badet treffer pisken.

32 av 50 – morgen

Varmt vann vekker kroppen, og jeg husker sex. Fristedet mitt. Hadde jeg glemt det nå igjen? Kroppen vil vekkes, og denne gangen skiller jeg leppene og hjelper vannet frem, ber om at det gjør meg mer våken, mer her – og jeg finner fristedet uten å stenge av virkeligheten.

31 av 50 – prest

“Frykt ikke, mitt barn. Overgi ditt sinn til Bibelen mens vi driver ondskapen ut.” Jeg leser høyt, kjemper ordene gjennom stadig hardere slag. Tviholder på boken, den skal ikke falle. Dette er vel blasfemi, men det er ordene jeg leser som gjør øynene blanke, ikke julingen. Jeg forstår ordene nå.

30 av 50 – multitasking

- Er det første gangen noen knuller deg mens du spiser frokostblanding?
- Ja, det er visst det.
- Er det godt?
- Litt vel søtt, kanskje, men jo da, det er slett ikke verst.

Offentlighet

“Jeg tror jeg ville hatt vanskeligheter med å komme i en situasjon som det,” sier jeg under en av orgiescenene. Det er en av filmkveldene våre, vi ser shortbus.

“Å? Det virket ikke sånn i sommer da vi…” sier han ertende til høyre for meg, avbrutt av en dult i siden.

“Nei, det var ikke det jeg hørte,” sier det til mitt venstre. Jeg snur meg og ser et akkurat passe slemt smil.

Naturligvis vet jeg hva de snakker om, og de har rett, men der det er likheter mellom situasjonene er det også forskjeller. Vi var bare fire stykker, tre deltakere og en observatør. Og det tok lang tid å løsrive meg fra det uvante i situasjonen.

For det er en uvant situasjon. Trekanter og firkanter er hyggelig, men det er ikke noe jeg gjør jevnlig, og observatøren er en jeg ikke kjenner. Jeg er ikke vant til å ha mennesker jeg ikke kjenner i mitt seksuelle rom, jeg har sex med mennesker jeg kjenner.

Vi andre kjenner hverandre. Vi har alle kjent hverandre i flere år, og har alle vært seksuelle med hverandre, men aldri vi tre sammen.

Så jeg føler orgasmen lenge før den kommer. Den er nære nok til at jeg ikke har ord når munner og hender samarbeider, ler og fokuserer på å hjelpe meg dit, men det tar lang tid.

Dette er slett ingen klage. De mest etterlengtede orgasmene er ofte de beste.

29 av 50 – klikk

Hjertet er slått av eller befinner seg i et område uten dekning. Vennligst prøv igjen senere. Bip! Hjertet er slått av eller befinner seg i et område uten dekning. Vennligst prøv igjen senere. Bip! Hjertet er slått av eller befinn… Klikk.

Filmkveld 3 – shortbus

Filmen var Shortbus. Regissøren sier det best: Det handler ikke om sex, men om seksualitet.

Jeg har sett denne filmen før. Det var på kino sammen med min daværende kjæreste, og vi var enige om at det var en god film og uenige om hva som gjorde den god. Det var et slikt sjeldent øyeblikk som hjelper meg å forstå hvorfor folk kjøper bøker om mars og venus – mens jeg hadde sittet og snufset hadde han fått stå.

Shortbus er en vakker film. Det betyr ikke at den bare viser vakre ting og mennesker, men at den viser det vakre i de menneskene som er med – estetisk sett er den både variert og rett og slett tilfredsstillende. Det samme gjelder handlingen – vakre, feilende, søkende mennesker. Lyden er også god, soundtracket står høyt på ønskelisten min.

Underholdningsverdi: Høy. Men ikke se den for underholdningens skyld.
Het: Ja.
Høydepunkt: Raseriscenen med dukkebenet. Eller muligens den amerikanske nasjonalsangen.
Verdt å se: Absolutt. Flere ganger.

Jeg liker særlig denne scenen:

27 av 50 – forventninger

Vi ler. Vi forstår. Så må jeg gå. Jeg sier at jeg håper han vil skrive til meg. Han lover å skrive, og det gjør han også. Og skuffelsen min da jeg forstår hva han vil ha er enorm, kanskje lik hans når jeg blir nødt til å avvise ham.

25 av 50 – flimmer

Han prøver ut det nyeste leketøyet mitt. Jeg ser på og ler ikke av flimmeret av ansiktsuttrykk. Nytende, hjelpeløs, overrasket, nytende. Jeg vil ikke le, for det er ikke bare underholdende, det er hett også. Jeg venter lenge før jeg strekker ut en hånd, to hender, hjelper ham over kanten.