31 av 50 – prest

“Frykt ikke, mitt barn. Overgi ditt sinn til Bibelen mens vi driver ondskapen ut.” Jeg leser høyt, kjemper ordene gjennom stadig hardere slag. Tviholder på boken, den skal ikke falle. Dette er vel blasfemi, men det er ordene jeg leser som gjør øynene blanke, ikke julingen. Jeg forstår ordene nå.

Gaffadronning leser Naked on the Internet

Jeg kjøpte Audacia Rays bok Naked on the Internet fra 2007 med en klar formening om hvordan boken skulle være: En lettlest bok om hva kvinner gjør på nettet for å tjene penger.

Heldigvis kunne Ray bedre enn som så. Boken var ikke det jeg hadde tenkt meg, men jeg har fått en ny helt.

For denne damen har skarpe analyser som fikk meg til å hikste av glede, respekt nok for temaene hun tar opp til å ikke overforenkle eller få alt til å passe inn i slik hun mener verden burde se ut, og et syn på skrivingen som i seg selv gjør henne verdt å lese.

Boken handler om kvinners sexrelaterte nettbruk, og tar for seg datingsider, sexblogging, selvprodusert porno, salg av sex, hvordan finne informasjon om seksuell helse og naturligvis nettsex.

Legg til godt språk, nettkunnskaper, pedagogiske evner, interessante intervjuobjekter, god og ikke-fordømmende feministisk analyse og masse rød leppestift, og jeg er naturligvis solgt.

Som nevnt i august har jeg begynt å lese bloggen hennes – den begynte som en blogg av det uanstendige slaget, og har etter hvert blitt mer sexpolitisk. Hun sier det allerede i Naked on the Internet: “Damn right I have an agenda.”

24 av 50 – sexfiksert

Jeg tenker sex. Jeg gjør sex. Jeg skriver sex. Jeg puster sex. Jeg leser sex.

Vil jeg gå lei? Jeg lærer. Kunne jeg gjort alt dette som tenåring? Var jeg sterk nok, var grensene gode nok?

Er det en fase? Hvis det går over, vil behovet da være tilfredsstilt, mettet?

Pornoprosjektet

Da jeg leste Once More, With Feeling, der to pornofilmanmeldere bestemmer seg for at de kan bedre enn dette og forsøker å lage tidenes beste pornofilm, fikk jeg lyst til å, en eller annen gang, se filmen de laget. Men når skulle en eller annen gang være? En eller annen gang har en tendens til å ikke skje hvis man ikke får det til å skje.

En prat med venner viste at flere enn meg hadde seksuelt relaterte filmer de vil se en eller annen gang. Det var for to uker siden. Nå er vi en slags filmklubb som skal møtes en gang i uken for å se en film – alt fra ting av historisk interresse til dårlig porno som er verdt å le av, med plass til helt ikke-eksplisitte, søte filmer som Secretary. Kanskje vi til og med finner god porno? Jeg holder muligheten åpen selv om jeg ikke er overbevist om at noe sånt eksisterer.

Min liste over filmer jeg vil se inneholder blant annet tysk zombiehomseporno, pornografisk innsidehumor, disney ripoff og noe hentai som ikke gir meg mareritt, dersom det finnes.

Jeg vet ikke hvor lenge vi kommer til å holde på eller akkurat hva jeg forventer, men jeg tror det kommer til å føre til mye latter, mange hyggelige kvelder og en del bloggposter.

Dossie og Janet – etikette og BDSM

Hva gjør de nå, restene etter sekstitallets amerikanske hippiebevegelse? De av dem som ikke gifter seg med kunstløpere og kjøper vaskemaskiner og kaffetraktere, for å si det med Joni? Det viser seg at et par av dem begynte med BDSM og noen ganger tar seg pauser for å skrive fantastiske bøker.

Jeg leste for en stund siden både The New Bottoming Book og The New Topping Book av Janet Hardy og Dossie Easton. Bottoming Book hadde jeg lest før, mens Topping Book var ny for meg.

Jeg liker uttrykkene bottoming og topping, som visstnok kom fra amerikansk homsekultur via lærhomsene til den jevne utøver av BDSM. De er gode samlebegreper, og det er nyttig å ha både spesifikke ord som sadisme og dominans og det mer samlende topping.

Men det er på engelsk. På norsk er det ikke like enkelt. Selv om jeg liker ordet å toppe er ordet å bunne ikke helt tilfredsstillende, det minner meg om smerte, og ikke på den tiltalende måten. Har noen kommet på noe bedre? Jeg er lutter øre.

Tilbake til bøkene. De forteller oss ikke hvordan vi knyter knuter, og selv om de nevner noe om hvordan det er dumt å slå står det lite om teknikker for å faktisk utøve. Det finnes andre bøker om den typen ting. Nei, disse bøkene handler om å bygge grunnlaget for all moroa. Hvordan evaluere risiko, utforske egne grenser, kommunisere ut de grensene og spørre etter og respektere andres, og lure ting å tenke over på forhånd om noe skulle gå galt i en scene.

Kommunikasjonen leder dansen gjennom begge bøkene, og det er som det skal være. Jeg tror at vi som driver med BDSM ofte ser viktigheten av å snakke sammen, men vi har alle nå og da bruk for å minnes på at andre mennesker ikke kan lese tankene våre, og ikke alltid kroppsspråket vårt heller. Sjansen for å få det vi ønsker oss øker drastisk når vi ber om det, og for å unngå det vi absolutt ikke vil ha er det viktig å kunne si fra.

De snakker også om viktigheten av å forhandle utenfor scenen for å unngå problemer innenfor den. Vi vil ikke leke med noen som topper fra bunnen, og vi vil ikke måtte velge mellom å gjøre det selv eller å ikke få noe særlig ut av scenen heller. Og vi trenger ikke det. Forhandlinger er nøkkelen, og jo bedre forhandlingsevner, jo hetere scener. Det er motivasjon nok for meg.

Etikette er sosialt glidemiddel, også i BDSM. Informasjon er nyttig, både den målbare og den om hva som foregår for lekekameraten din. Disse bøkene lærer oss mer om hva det vil si å oppføre oss bra i et miljø som samles rundt det å i visse situasjoner ikke oppføre oss særlig pent, i hvert fall etter resten av samfunnets standarder.

Mary Roach – en god kilde til sextrivia

Etter å ha sett filmsnutten der Mary Roach forteller oss ti ting vi ikke visste om orgasme gikk jeg til innkjøp av boken hennes om sex og vitenskap, bonk. Bonk betyr egentlig dunk, som regel i betydningen dunke eller krasje inn i hverandre, og jeg trenger vel ikke forklare hvordan det gjerne blir brukt i dagligtalen.

Roach skriver om hvordan vitenskapsmenn og -kvinner har formulert seg for å få støtte til forskning om sex, hva slags verktøy de har brukt i forskningen, og ikke minst hva slags teorier de har hatt. Hun skriver om Freud, Kegel, Masters og Johnson, og naturligvis Kinsey, som var alt for opptatt av vitenskap til å la sosiale tabuer avgjøre hva han skulle spørre om i undersøkelsene sine. I fall det skulle være noen tvil: Jeg liker Kinsey.

Freuds bidrag til debatten om kvinnens orgasme handlet forresten om at voksne kvinner burde ha vokst fra å være opptatt av klitorisen sin. Jeg er ikke så veldig begeistret for Freud.

Roach, derimot. Hun skriver om tredvetallets sexguider, som naturligvis var uillustrerte og med titler som understreket at sexen det var snakk om skulle foregå i ektesengen. Det var en liberal periode, men et sted gikk grensen. Og som vanlig var ikke alle enige om hvor den grensen skulle gå heller – “Ideal marriage” fikk den tvilsomme ære å bli bannlyst av den katolske kirke.

Hun skriver morsomt, men noen av temaene er alt annet enn morsomme. Noen av redskapene for å hindre onani og nattlige sædavganger er kvalmende, og de ble ikke bare brukt av dem som ville sin egen onanivane til livs. Både barn og psykiatriske pasienter ble utsatt for disse innretningene.

Vår kultur har fortsatt et merkelig forhold til sex som jeg tror har mye å gjøre med dette – kanskje vi rett og slett har litt kulturelle traumer? Jeg liker å lese og forsøke å forstå disse tingene, men det er godt at det er pakket inn i absurditeter som stimuli av danske avlsgriser, en oppskrift på falsk sperm til forskning og ikke minst Roachs egen erfaring med laboratoriesex, som hun oppsummerer med at det har like mye med det hun gjør hjemme som et pliktskyldig smil for et kamera har med et ekte smil å gjøre.

Jeg kan ikke lese denne boken på trikken. Jeg ler for mye. Men som lesestoff nesten alle andre steder anbefales den på det varmeste.

Bildet er tatt av Fuschia Foot og lisensiert under cc by nc nd 2.0.

Bøker, bøker, bøker!

Jeg er glad i å lese, og jeg er glad i sex. Det måtte vel gå som det gjorde: Jeg har oppdaget at jeg leser mer om sex enn om noe annet tema. Jeg har begynt å ta med sexbøker på bokdate, noen ganger uten å tenke over at det er lesehestexhibisjonisme av ypperste skuffe.

Sex er en litt merkelig ting å fordype seg i. Bildet mitt av noen som leser mye om sex er noen som har et dårlig sexliv og leter etter det som kan gjøre det bedre, eller som har dårlig selvtillit og tror at de ikke er noe tess i senga. Jeg passer ikke inn i det bildet. Jeg har allerede et godt sexliv og kunnskap nok til å gjøre det bedre med litt innsats, og jeg tror at det kommer til å bli bedre helt uten bøker også. Det er alltid mer å lære, og bøker kan være en god lærer, men interessen handler ikke om det.

Nei, jeg har blitt fascinert av hvordan samfunnet behandler sex. Av mainstreamkulturens skiftende syn på sex og subkulturenes motsvar som igjen påvirker mainstreams syn, og av hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Hva bryr jeg meg om det kjedelige samfunn? En hel masse.

Men jeg trekker få konklusjoner. Nå bare suger jeg til meg ord som en svamp.

Jeg er akkurat ferdig med Janet W. Hardy og Dossie Easton sine fantastiske The New Bottoming Book og The New Topping Book. Jeg hadde lest den første før, og kanskje kommer det en ordentlig bokanmeldelse etter hvert.

Begge bøkene har gitt meg stikkord nok til å holde bloggen i live helt til jul om jeg så skulle finne meg selv helt uten noe nytt å skrive om. Men det er nok ingen fare for det.

Akkurat nå leser jeg Jenter som kommer og Sex for one. Det kommer mer om begge bøkene senere.

Nå skal jeg ta med meg en bok ut i solskinnet, eller kanskje tre.

Gaffadronning leser Fanny Hill

Fanny Hill er en klassiker, om man bruker begrepet litt løst, om en uskyldig landsens jente som blir prostituert i attenhundretallets London. Forfatteren, John Cleland, som skrev boken for å betale en stor gjeld, ble dømt til å motta 100 pund i året så han aldri mer skulle behøve å skrive uanstendige bøker. Fornuftig avgjørelse spør du meg.

Jeg vet at den er skrevet for to hundre og femti år siden. Lenge før klitoris ble satt på kunnskapskartet, og for et publikum av menn som aldri hadde lært noe særlig om kvinnelig lyst, kvinnelig anatomi, hvordan kvinner har sex med hverandre, at det går an å fake orgasmer, og som i mangel på kunnskap fant informasjon nettopp hos dem som var avhengig av pengene deres og en selektiv mangel på kunnskap for å klare seg. Jeg vet at for bare femti år siden, da Agnar Mykle var i retten for Sangen om den Røde Rubin, var det ingen som diskuterte hvorvidt oralsex var perverst, bare om en kunstner skulle ha lov til å skildre slike perversiteter. Og selv når jeg vet alle disse tingene sitter jeg og vrir meg og lurer: Hvordan kan noen andre enn spesielt interesserte på noe som helst tidspunkt ha ment at dette er sexy?

Fanny Hill [John Cleland] 1 av Jim Barker lisensiert under cc by nc sa 2.0.

Det er ikke det at den er spesielt grov, sexen som beskrives er for det meste pyntelig nok etter vår tids standard, og den kunne vært rimelig grov også uten at det hadde plaget meg. Men språkbruken er makaber, forfatteren bruker alle bilder som likner våpen og verktøy jeg kunne kommet på og en del som ikke i min villeste fantasi kunne slått meg. På samme måte som boken er uinformert, men ikke uintelligent har den på ingen måte et dårlig språk, men forfatteren bruker det på en måte jeg absolutt ikke setter pris på. Det mannlige kjønnsorgan er for eksempel gjennomgående nevnt som hans “maskin”.

Men på så trygg avstand som tiden gir kan jeg jo le, og det er nok å le av. Denne boken er alle seksuelle klisjeers mor. Og seksuelle klisjeer selger fortsatt, inkludert den om at alle kvinner finner makabert store peniser hett, selv om de kanskje skriker og blør litt.

Beklager til alle som faktisk liker denne boken. Fortell gjerne hvorfor, jeg har så langt ingen forståelse, men jeg vil gjerne forstå om det lar seg gjøre. Vel, jeg fikk i alle fall praktisert litt lesehestexhibisjonisme, og lært noe om hvor heldig jeg er som lever her og nå.

Lesehestexhibisjonisme

Jeg liker å lese uanstendige bøker i offentlighet. Jeg snakker ikke om porno, men om bøker med et seksuelt relatert tema. Jeg liker måten nesten ingen legger merke til det, jeg liker å se reaksjonene til de som gjør det.

Det er absurd at en seriøs interesse for seksualitet skal være så tabu samtidig som aviser og blader flyter over av lettvinn informasjon om sex som alt for ofte spiller på folks usikkerhet. Men likevel er det morsomt å utnytte det tabuet for min egen sosiale nysgjerrighet og exhibisjonismes skyld en gang i blant.

Gaffadronning leser Annie Sprinkle

Da jeg bestilte boken Spectacular Sex av den berømte og beryktede Annie Sprinkle var det på grunn av en eneste ting. Forfatteren. For hvem trenger vel enda en generell sexbok? Jeg har aldri fått mye ut av den typen bøker. Selv de grundigste av de jeg har lest har overforenklet til det grenser til det meningsløse og skriver fra et perspektiv jeg ikke kjenner igjen, og eksen elsker den typen bøker, så jeg har fått anledning til å kikke på nok av dem til at jeg trodde jeg aldri mer skulle lese en av dem frivillig. Mer spesifikke sexbøker er en annen historie, dem får jeg aldri nok av, det er alltid noe å lære.

Men forfatteren, ja. Annie Sprinkle er pornostjernen som ble feminist som ble new-ager og sexkunstner som så bestemte seg for at en kan synse enda bedre med en doktorgrad i sexologi. Det er jo lovende for et interessant perspektiv, med den bonusen at jeg visste at damen er hysterisk morsom, og folk som skriver morsomt om sex fortjener min oppmerksomhet.

Så jeg hadde forventninger om en morsom, sexpositiv og generell, kanskje enkel bok om sex, og formålet med å lese den var først og fremst å få vite hvor den godeste Sprinkle sto på en del områder som ligger mitt hjerte nær, og andre deler av meg også for den saks skyld. Jeg hadde ingen forventning om en intelligent bok som utfordret meg. Hallo, damen har en doktorgrad og jeg forventet ikke intelligens, det sier vel i grunnen mest om meg og mine fordommer.

Annie Sprinkle er grundig, morsom og tar seksuelle problemer og lesernes grenser på alvor samtidig som hun utfordrer tankemønstre og stiller gode spørsmål. Hun skriver om kommunikasjon uten å bli banal, hun skriver om intimitet på en måte som berører meg, hun bruker det meste av bredden i erfaringen sin, og hun er full av gøy. øvelsene er gode, og et par av dem ga meg gåsehud og minnet meg om hvor sexy jeg er og hvor sexy jeg kan bli. Sånn skal det være! Få meg til å tenke! Åja, akkurat sånn!

Jeg synes hun blir litt vel generaliserende her og der, det hun skriver om BDSM virker ikke særlig gjennomarbeidet, men hun anbefaler utmerkede bøker om temaet i ressursdelen til slutt i boken. Kanskje det er fordi hun selv ble lei av kink for mange år siden? Hun klarer ikke fange meg helt med gudinnesnakket heller. Det er mulig arketyper er fine greier, men hva det skulle ha med meg å gjøre er jeg usikker på. Kanskje jeg ville forstått det om jeg ikke hadde hoppet over akkurat de øvelsene, apropos fordommer.

Men jeg liker den boken! Det er ikke den perfekte generelle sexboken, men det er en god en, og det er det første gang jeg finner. Kanskje jeg har lett på feil sted, kanskje en del av grunnen til at jeg er så begeistret er at jeg plukket den opp på helt riktig tidspunkt, kanskje synet mitt er farget av at jeg endelig fant en bok med et sexpositivt feministisk grunnsyn uten at den blir en nisjebok. Uansett, jeg er fan. Og hadde jeg ikke skrevet så mye i den skulle jeg lånt den bort til alle jeg kjenner.