Mange jenter har en godteskuff. Noen gutter har en også. Du vet, det stedet der du oppbevarer kondomer, sexleketøy og den slags. Jeg ryddet nettopp i min og ble litt overrasket over hvor mye jeg faktisk har.
Det trenger ikke være en skuff. Selv har jeg en kiste. Den er delt opp etter bruksområder. Det mest tilgjengelige er det mest grunnleggende, nemlig kategorien trygghet og sikkerhet.
- kondomer
- slikkelapper
- hansker
- glidemiddel, små pakker
- aloe vera gel, for såre rumper og som glidemiddel. Jeg har ikke funnet noe glidemiddel som slår dette.
- kandissukker, i tilfelle noen trenger litt hjelp til å komme tilbake til virkeligheten, eller bare trenger en belønning
Så er det litt utstyr til binding, plaging og omsorg. Legg merke til at jeg ikke har redskaper til å slå med. Hender, belte og hårbørste har dekket behovet utmerket så langt, selv om jeg har planer om å anskaffe noe etter hvert.
- tau i forskjellige lengder
- håndjern, ikke mye i bruk
- strips
- gaffateip, naturligvis
- hvite lysestumper og lighter
- øreklokker
- øyebind
- massasjeoljer
- massasjehjelpere
Til slutt har vi verktøy og leketøy.
- et massasjeapparat. Det fungerer utmerket på stive skuldre også, og er så hyppig i bruk at den sjelden ligger i kisten sammen med de andre tingene.
- et hjemmelaget belte til strap-on. Jeg har ikke laget det selv, men han som har laget det har lovet å skrive en gjestepost til bloggen om hvordan han gjorde det.
- en smal og smidig analleke – eneste overlevende fra min første godteskuff
- en rumpeplugg i sort silikon, ganske stor, fungerer til beltet
- en liten og søt vibrator i sminkepungstørrelse
- cthulhu, et rosa monster som ikke eier grenser, slett ikke mener at analt er galt, og som begynner å bli gammel, på skalaen sexleketøy om ikke på skalaen eldre guddom. Hadde den vært i et bedre materiale skulle jeg sporenstreks kjøpt en ny, for denne har hjulpet meg å komme mange ganger.
- en rock-chick som ikke kan riste mer, og ikke har kunnet det siden en uke etter innkjøp. Heldigvis kan en jente ordne risting på andre vis, så jeg beholder den.
- en vibrerende kule, som jeg ikke har brukt en eneste gang etter å ha skaffet massasjeapparatet.
- en glassdildo, kjøpt i et svakt øyeblikk fordi en venninne anbefalte det
- snart har jeg også igjen en g-orm. Da den forrige sluttet å riste for godt beholdt jeg den som dildo i noen år, men til slutt var den bokstavlig talt slitt ut.
Nå har dere fått en kikk ned i min godteskuff. Får jeg et innblikk i noen av deres, enten via kommentarfeltet eller deres egne blogger?
”Hørte du, jeg sa sub, jeg kan litt av sjargongen jeg også!”
Det er en helt vanlig onsdag, og jeg og eksen drikker øl og diskuterer BDSM, nærmere bestemt min antakeligvis fornuftige tendens til å bare toppe folk jeg kjenner svært godt.
”Jeg må jo innrømme at jeg synes det er sært, dette med BDSM,” legger han til.
”Hvordan da? Du praktiserte det jo selv.”
”Ja, men ikke så, du vet, ekstremt.”
Og det forunderlige er dette: Jeg har aldri gjort så mye lek på grensen med noen andre som jeg har gjort med ham. Jeg har aldri latt noen andre skjære i meg. Jeg har ikke noe problem med at andre leker med kniver så lenge de vet hva de driver med, men det er ikke noe jeg gjør selv nå lenger. Ikke slik å forstå at tanken ikke tenner meg, men jeg trenger virkelig ikke gjøre alt jeg tenner på tanken på. Huden har kommet frem som en klar og logisk grense for meg nå, men da jeg var sammen med ham som tenåring var jeg mer ekstrem.
Dette er bare et eksempel. Flere andre har sagt liknende ting, og det koker ned til dette: BDSM på soverommet blir ansett som noe fullstendig forskjellig fra det å ta del i et miljø for BDSM. Selv det å gå på en munch, møte likesinnede, spise og snakke blir sett på som noe litt ekstremt, mens man kan ha et forhold til grenser på soverommet som er like bevisstløst som et Tyra Banks Show uten at det blir tenkt på som ekstremt på den samme måten.
Det er litt ergerlig for scenen at folk tror at de vil bli sett rart på hvis de ikke stiller i lakk eller lær, men det er først og fremst et problem for soveromskinksterne. For miljøet er ikke bare et sted for å slå på hverandre, men et sted for å snakke om det vi gjør, teknikk og etikk.
Soveromsfolket har så alt for ofte bare sin egen erfaring å hente fra. Kanskje en bok, god eller dårlig. Kanskje betroelser fra en venninne som driver med noe liknende på sitt soverom. Men ikke noe miljø som kan gi dem en innføring i det grunnleggende så de kan slippe å gjøre nybegynnerfeilene.
Nå er det ikke slik at alt fra rumper til holdninger og kunnskaper blir rosenrøde bare man tilhører et miljø. Et miljø betyr også at det kan danne seg dogmatiske holdninger. Men det å ha noen å diskutere med lar oss starte utforskningen av vår egen seksualitet med mer kunnskap.
Dagbladet Fredag trykket i dag noe så sjeldent som en relativt fornuftig artikkel om kink. Journalisten har unngått imponerende mange feller, men klarer ikke alle.
BDSM og fetisjisme ville ikke vært like interessant for de mer tabloide delene av riksmedia dersom det ikke hadde vært for at det fortsatt har en god porsjon sjokkfaktor, og hvis den sjokkfaktoren ikke skal kastes bort må man jo som journalist kaste på flis og blåse litt på glørne. Dermed holder det ikke med Oslointervjuene, det ser ut til at Tønsbergfolket har vært villige til å komme med de spenstigste uttalelsene.
De som stiller opp på denne typen intervjuer gjør det som regel fordi de ønsker å fremme aksept for BDSM ved hjelp av informasjon. De som ikke stiller opp, og dem er det jo langt flere av, begrunner det ofte med at de ikke tror at det nytter fordi det sjokkerende blir så viktig at det blir vanskelig å gi et riktig bilde av hva de gjør. Selv tenker jeg at det er bedre å snakke for seg selv enn å snakke gjennom noen som forsøker å selge aviser, og at man ikke nødvendigvis snakker dårligere uten et ansikt.
Det er gode ting i denne artikkelen. Forståelsen av BDSM som lek er viktig, og jeg liker at de nevner at det finnes et miljø, og at det ikke bare er en soveromsaktivitet.
Så er det småting som plager meg, som at ordet slave blir brukt som samlebegrep i stedet for å bli omtalt som den spesifikke rollen det faktisk er, og at et ord som det har blitt brukt uten å bli verken forklart eller problematisert er uansett ikke best egnet til å opplyse folk om hva BDSM handler om.
Men hvem kan vel klandre en journalist for at han tar med de mest sjokkerende uttalelsene og bruker de mest fengende ordene? Noe annet ville gjort ham til en dårlig utøver av yrket sitt.
De menneskene som stiller opp er eksempler, ikke representanter. Og det tatt i betraktning fikk vi et bedre bilde av variasjonen i miljøet enn jeg har sett noe annet sted, selv om jeg ikke tror at denne artikkelen var best egnet til å løsne på fordommene.
Derimot er den et utmerket sted å starte en samtale om BDSM, og kanskje til og med en offentlig debatt. Kanskje det kan bidra til å bli kvitt sykeliggjøringen.
Jeg glemte å fortelle hva jeg oppdaget i september. Men det er jo aldri for sent å ta et tilbakeblikk.
1. Porno kan noen ganger være akkurat like ekkelt som pornohaterne sier.
2. Det holder ikke å være villig til å forsøke alt en gang, denne bloggposten lærte meg at to er et bedre tall.
3. Apropos blogging, september bragte nye sexblogger til bloggerbys mer snuskete strøk. En av dem er Dronningfitta, en lovende blogg med godt språk. Jeg er lett sjarmert av godt språk.
4. En annen fersk er Duktig Pojk. Pojk skriver om ageplay på en måte som får meg til å le, og tenke, og le igjen.
5. Via Black Matrix oppdaget jeg fotograf Barbara Nitke. Fotokunst med motiver fra BDSM er overraskende nok ikke så vanlig, så jeg anbefaler alle en tur innom hennes nettside.
Jeg trodde dårlig porno var de filmene der alle damene var den samme platinanyansen blonde og jeg ikke kunne skille dem fra hverandre og der budsjettet er så lavt at ingen scener kunne skytes flere ganger. De er naturligvis triste nok, men det viste seg at mitt høyt skattede BDSM kunne gjøre galt verre.
Jeg vet at pornoindustrien er full av mennesker som er under moderat engasjert i det de gjør. Porno kan være glam for dem på toppen, og det kan nok være moro i altpornobransjen, men det etterlater fortsatt mye plass i pornobransjen til de som er der fordi de trenger penger, vil være på toppen eller andre grunner som ikke er at de ønsker å være der de er. Slik er det jo med mange typer arbeid, men å arbeide med sex med eller uten kamera er tross alt ikke en vanlig jobb.
Jeg vet alt dette, men i dag er jeg nesten sikker på at jeg har sett det. I dag har jeg sett spankingporno med en apatisk kvinne som bunn. Jeg skal ikke gi dere detaljene. Jeg skal ikke gjette på hvordan hun havnet der. Jeg skal ikke spekulere i hvordan målgruppen til filmer som denne kan unngå å se det vi så: Apati med litt smerte og noen pliktskyldige hyggestønn.
Derimot koster det meg ikke mye å spekulere i hvorvidt jeg kommer til å se den igjen. Eller noe av samme skuffe. Jeg kommer sikkert til å se porno med BDSM som tema, men ikke uten en kvalitetssjekk på forhånd. For selv om det var lærerikt var det på en måte som gjør at jeg håper å slippe å lære akkurat dette en gang til. En gang er nok.
Underholdningsverdi: Lav.
Het: Nei, heller det motsatte.
Høydepunkt: Nei.
Verdt å se: Nei.
Jeg kjøpte Audacia Rays bok Naked on the Internet fra 2007 med en klar formening om hvordan boken skulle være: En lettlest bok om hva kvinner gjør på nettet for å tjene penger.
Heldigvis kunne Ray bedre enn som så. Boken var ikke det jeg hadde tenkt meg, men jeg har fått en ny helt.
For denne damen har skarpe analyser som fikk meg til å hikste av glede, respekt nok for temaene hun tar opp til å ikke overforenkle eller få alt til å passe inn i slik hun mener verden burde se ut, og et syn på skrivingen som i seg selv gjør henne verdt å lese.
Boken handler om kvinners sexrelaterte nettbruk, og tar for seg datingsider, sexblogging, selvprodusert porno, salg av sex, hvordan finne informasjon om seksuell helse og naturligvis nettsex.
Legg til godt språk, nettkunnskaper, pedagogiske evner, interessante intervjuobjekter, god og ikke-fordømmende feministisk analyse og masse rød leppestift, og jeg er naturligvis solgt.
Som nevnt i august har jeg begynt å lese bloggen hennes – den begynte som en blogg av det uanstendige slaget, og har etter hvert blitt mer sexpolitisk. Hun sier det allerede i Naked on the Internet: “Damn right I have an agenda.”
Jeg har oppdaget et multimedia pin-up performance band, og jeg er imponert over mer enn bare betegnelsen. De er The Hungry Hearts, og de har laget en potensiell landeplage som jeg både hater og elsker. Den heter In Your Face, og du finner den om et par avsnitt.
Jeg er imponert over at gruppen har klart å lage en sang som spiller på hjerte-smerte samtidig som den er eksplisitt om seksuelt savn – ikke som en motsetning, men som den naturlige helheten det er. Jeg kjenner den helheten godt, det er en sterk følelse, og likevel virker det nesten latterlig å synge om. Kanskje formen bidrar til det, den er flere hakk for fengende, dansbar og irriterende.
For det er en forferdelig sang. Den har en dans. Jeg gjentar, den har en dans. Og jeg er ødelagt av for lang tid bak den ironiske distansen, for samtidig som de parodierer en stil opplever jeg at de beærer den og gjør den bedre.
Jeg setter stor pris på postironien. Jeg liker å gå i meg selv og finne ut hvorfor jeg virkelig liker de tingene jeg ikke liker å like – noen ganger har jeg til og med en postironisk tilnærming til BDSM. Men jeg savner lag på lag med ironi når jeg både liker og misliker noe på samme tid. Hva skal jeg gjemme meg bak nå?
Nei, her finnes ingen gjemmesteder, her det bare en ting å gjøre: Lære bevegelsene og danse med.
Jeg skulle vært i seng, men denne artikkelen holder meg oppe langt over min vanlige leggetid. Jon Mikkel Broch Ålvik har skrevet en masteroppgave om sadomasochisme og popmusikk, og nå er han intervjuet hos forskning.no.
Det er god analyse i intervjuet, men informasjonen virker noen steder merkelig mangelfull. Hvorfor bruke en artikkel i [mag] som kilde i stedet for stille spørsmål eller bare luske en halvtime på forum som SMil og på den måten få informasjonen direkte? En fremgangsmåte av den typen ville vist at det slett ikke er ansett som sært innenfor BDSM at kvinner er dominante og menn submissive så vel som det motsatte, selv om det som alltid går an å finne noen som mener det motsatte.
Et annet eksempel er at artikkelen konsekvent snakker om S/M, og det er synd siden oppgaveforfatteren ved å snakke om det teatralske ser ut til å beskrive hele spekteret av BDSM, ikke bare sadomasochisme. Hvilken av betegnelsene som er brukt i oppgaven vet jeg ikke.
Feminismen har fått rollen som vakthund igjen, for å “belyse de mørke sidene”. Jeg tror den kan brukes til mer enn det, jeg har selv gått fra å se på BDSM og feminisme som motsetninger til å se på dem som noe som går svært godt sammen, og jeg føler meg ikke ensom i den oppfatningen.
Jeg fikk absolutt lyst til å lese hele oppgaven så jeg kan finne ut om det jeg oppfatter som store forenklinger tilhører journalisten eller Ålvik selv – og naturligvis hvilke andre eksempler på popmusikk han har brukt.
Da jeg startet denne bloggen var det fordi jeg ikke fant den noe sted. Jeg ville lese noen norske sexblogger med informasjon, synsing, latter og kanskje litt hett som krydder, gjerne med grunnleggende kunnskap om BDSM i bunnen. Jeg fant ut at hvis jeg ville ha en slik blogg ble jeg pent nødt til å skrive den selv. Det er naturligvis ikke så enkelt i virkeligheten, men det er denne ideen bloggen sikter mot.
Jeg fant andre blogger som skriver om sex og kink etter hvert. Etter å ha lett litt etter norske sexblogger fant jeg ut at det fantes noen få, og ganske snart dukket det opp fler. De ble lagt til på lenkelisten etter hvert som jeg oppdaget dem, men dessverre er det noen av disse bloggene som finnes ikke oppdatert på lang tid, så nå har jeg gått gjennom lenkelisten og fjernet noen som har vært inaktive lenge.
Det er litt trist med døde blogger. Jeg håper noen av dem kan vekkes til live igjen, og at det kan bli født noen nye også. Jeg vil gjerne ha mer å lese, og jeg tror ikke jeg er alene om det. Jeg vil ha sånt som jeg skriver om, og jeg vil ha sånt som jeg ikke skriver om.
Hvis du synes dette ser ut som en utfordring: Ta den. Det er moro, jeg lover.
BDSM kan sees på som lek, og gjør det ofte av de som holder på med det. Et av lekens viktigste kjennetegn er at den ikke er virkelig. Det byr på en av de to vanligste misforståelsene om BDSM: At det er for å leke det man ikke kan leve. Den andre er at det hele er helt på ordentlig. Det øyeblikket vi forsøker å få has på den ene misforståelsen ser det ut som om vi understøtter den andre, særlig for dem som ikke vet så mye om temaet. Og det er grenser for hva vi kan forvente at mennesker som ikke driver med det skal vite om BDSM.
Når jeg leker imiterer jeg noe fra en kjent situasjon, virkelig eller fiksjonell, noen ganger kopiert med så stor nøyaktighet som mulig og andre ganger bare litt, men jeg kopierer ikke alt, og det er ikke originalen. Det at jeg vil late som betyr ikke det samme som at jeg vil gjøre noe på ordentlig. Når åtteåringer leker mor og far og barn betyr ikke det at de er klare for å få barn. Det trenger ikke en gang bety at de kommer til å få det noen gang. Jeg setter pris på en god snøballkrig. Det betyr ikke at jeg bare drømmer om den dagen det blir min tur til å delta i en ordentlig krig.
Dette med å leke det man ikke kan leve er også en farlig misforståelse, og ekstra forvirrende fordi den er sann noen ganger. Men det motsatte kan også være sant, at når man ikke får lekt ut noe blir det lett til at man forsøker å leve det ut uten de trygge rammene leken gir. Hvis vi ser på det på den måten blir ikke leken en erstatning for det virkelige livet, men de blir to separate behov som vi noen ganger bruker som erstatning for hverandre, med mer eller mindre hell.
Det viktigste skillet mellom lek og virkelighet blir ofte dette: Det er en dør ut av leken, enten det er “jeg vil ikke leke dette mer,” eller et safeword, et ord som betyr stopp når stopp ikke gjør det. Det øyeblikket det ikke er noen dør ut er det heller ikke en lek lenger, for da er hele grunnlaget for samtykke forsvunnet.
Så hvis du en vinterdag havner i en snøballkrig med noen som gjerne vil avtale et safeword først er det antakeligvis meg. Det er ingenting å bekymre seg for, det er ikke så mye for sikkerhets skyld som for moro skyld. Du kan si det er en slags lek.
Hva gjør de nå, restene etter sekstitallets amerikanske hippiebevegelse? De av dem som ikke gifter seg med kunstløpere og kjøper vaskemaskiner og kaffetraktere, for å si det med Joni? Det viser seg at et par av dem begynte med BDSM og noen ganger tar seg pauser for å skrive fantastiske bøker.
Jeg leste for en stund siden både The New Bottoming Book og The New Topping Book av Janet Hardy og Dossie Easton. Bottoming Book hadde jeg lest før, mens Topping Book var ny for meg.
Jeg liker uttrykkene bottoming og topping, som visstnok kom fra amerikansk homsekultur via lærhomsene til den jevne utøver av BDSM. De er gode samlebegreper, og det er nyttig å ha både spesifikke ord som sadisme og dominans og det mer samlende topping.
Men det er på engelsk. På norsk er det ikke like enkelt. Selv om jeg liker ordet å toppe er ordet å bunne ikke helt tilfredsstillende, det minner meg om smerte, og ikke på den tiltalende måten. Har noen kommet på noe bedre? Jeg er lutter øre.
Tilbake til bøkene. De forteller oss ikke hvordan vi knyter knuter, og selv om de nevner noe om hvordan det er dumt å slå står det lite om teknikker for å faktisk utøve. Det finnes andre bøker om den typen ting. Nei, disse bøkene handler om å bygge grunnlaget for all moroa. Hvordan evaluere risiko, utforske egne grenser, kommunisere ut de grensene og spørre etter og respektere andres, og lure ting å tenke over på forhånd om noe skulle gå galt i en scene.
Kommunikasjonen leder dansen gjennom begge bøkene, og det er som det skal være. Jeg tror at vi som driver med BDSM ofte ser viktigheten av å snakke sammen, men vi har alle nå og da bruk for å minnes på at andre mennesker ikke kan lese tankene våre, og ikke alltid kroppsspråket vårt heller. Sjansen for å få det vi ønsker oss øker drastisk når vi ber om det, og for å unngå det vi absolutt ikke vil ha er det viktig å kunne si fra.
De snakker også om viktigheten av å forhandle utenfor scenen for å unngå problemer innenfor den. Vi vil ikke leke med noen som topper fra bunnen, og vi vil ikke måtte velge mellom å gjøre det selv eller å ikke få noe særlig ut av scenen heller. Og vi trenger ikke det. Forhandlinger er nøkkelen, og jo bedre forhandlingsevner, jo hetere scener. Det er motivasjon nok for meg.
Etikette er sosialt glidemiddel, også i BDSM. Informasjon er nyttig, både den målbare og den om hva som foregår for lekekameraten din. Disse bøkene lærer oss mer om hva det vil si å oppføre oss bra i et miljø som samles rundt det å i visse situasjoner ikke oppføre oss særlig pent, i hvert fall etter resten av samfunnets standarder.
Benene hennes er spredt, armene ute av veien. Når det kommer et ekstra hardt slag strammes musklene så hele den allerede lyserøde rumpa blir formet til et hjerte, igjen og igjen, i en takt hjertet mitt også kjenner godt.
Jeg kjøpte Audacia Rays bok 
