Mange av de som vet om denne bloggen, enten de kjenner meg eller ikke, har spurt, nysgjerrige og som regel høflige: Hvorfor er du så opptatt av å få være anonym, Gaffa? Hvorfor er du egentlig i skapet?
Det er egentlig enkelt. Skapdøren er mye enklere å åpne enn å lukke. Jeg er ikke sikker på hvilken side av døren jeg kommer til å ende opp på, men jeg vet at jeg vil være svært sikker før jeg kommer ut.
Jeg vet at det er nok av arbeidsgivere som ville se denne bloggen som et tegn på ustabilitet eller dårlig forståelse av grenser og sosiale tabuer. Hvis hun gjør dette, hvem vet hva hun kan finne på? Og ærlig talt, en sexblogg? Alle vet hva slags jenter som skriver dem, og det alle vet trenger ingen beviser.
Og det er andre faktorer. Familien vil neppe sette pris på det. Og hvis jeg blir outet blir til en viss grad ekskjærestene mine det også, enten de driver med BDSM eller ikke vil folk anta at de gjør det. Jeg har flere enn meg selv å tenke på.
Da er det viktig å være bevisst på at det er en risiko i å blogge, gå på kinkfester, kafétreff og så videre. Min anonymitet er en tilstand som kan forsvinne. Hvis noen jeg stoler på forsnakker seg. Hvis en eller annen skulle legge meg for hat. Hvis denne bloggen skulle bli stor og viktig, til tross for at den er laget for å være liten. En viss størrelse ville gjøre den nyhetsverdig i seg selv.
For jeg vet at man ikke trenger å være Siv Jensen for å være interessant å oute, Girl with a one-track mind, outet av en britisk avis, er bevis nok på at det holder å ha et anonymt prosjekt av en viss størrelse. Norge er et mer sivilisert sted enn Storbritannia, og det hjelper, men det er slett ingen garanti, så liten er trygg.
Noen ganger føler jeg meg dum og paranoid som tenker over disse tingene, men jeg vet at det virkelig dumme ville være å ikke gjøre det. Det er ingen forsikring i å tenke at det skjer ikke meg.
Så jeg skriver på en måte som ikke spesifiserer hvem som er hvem. Jeg blander nye og gamle hendelser på en måte som gjør det vanskelig å finne en tidslinje. Jeg lar være å skrive om bloggverdige hendelser jeg har fortalt mange mennesker om. Jeg kamuflerer meg.
For dette er et prosjekt. Jeg er ung, men gammel nok til å vite at jeg forandrer meg raskt, og denne bloggen handler om å utforske, og det skjer best uten å legge til sosiale hemninger. Jeg har sett hva som skjer med skrivingen til dem som begynner anonymt og ender opp offentlig, og jeg tror noe liknende lett kunne hende med min skriving og dermed gjøre denne bloggen til noe helt annet enn det den er nå. Jeg vil overleve å bli outet, ellers ville jeg ikke ha blogget, men jeg vil gjøre mye for å unngå det.
Jeg liker dette prosjektet. Jeg vil ha det som det er, jeg vil vokse med det. Jeg vet ikke hvor det vil ta meg, og det trives jeg med.
Og stemmen min er klarest bak masken.
Jeg kjøpte Audacia Rays bok 
