35 av 50 – overmakt

Det beste med at han er sterkere enn meg er at jeg kan sloss tilbake av alle krefter. Det beste er at jeg får kjenne min egen styrke. Jeg vrir meg, jeg sparker, han må anstrenge seg for å holde meg på plass, men jeg vet han klarer det. Etter hvert.

28 av 50 – tørste

Jeg begynner å kjenne at det er lenge siden jeg var hjelpeløs. Under fysisk overmakt eller bundet fast, styringen tatt av andre. Jeg trenger det. Behovet er tørste, halsen min brenner, tigger: Vær så snill. Jeg trenger det, jeg har hatt full kontroll så lenge. Ikke la meg vente mer.

Mellommakt

Det skulle egentlig bare være et lett rollespill som oppvarming, men det vokser seg større.

Jeg er i en rolle som har mellommakt. Der noen har makt over meg, og min jobb er å hjelpe til med å utøve den makten over noen andre igjen.

De store tingene tør ikke rollen min å tenke på. Hvor forferdelig det vi driver med er, hvor redd hun som ligger på sengen er, om det noen gang kommer til å ta slutt. Redselen drypper ut gjennom irritasjonen over de små tingene. Latteren hans, de dumme kommentarene, at det ikke er skikkelige skrivesaker å få.

Rollen blir meg, hennes følelser blir mine. Jeg kan ikke redde henne som ligger på sengen. Jeg er makteløs. Men kanskje, kanskje jeg kan redde meg selv fra å bli utsatt for det samme. Hvis jeg er flink, effektiv, ikke for snill. Det er farlig å være for snill.

Jeg er i en rolle som strever for å fylle sin rolle igjen, mens hun sloss med fortrengt redsel, usikkerhet, og som samtidig liker toppen bedre enn bunnen. Det er ikke dette jeg vil, jeg vil ikke, jeg vil ikke, men er det ikke naivt å tro at vi kan få gjøre ting vi selv vil hele tiden? Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er å tåle sjefen, tukte den jeg har makt over fordi det er forventet, nødvendig, kikke meg over skulderen. For den konstante og underforståtte trusselen er verre enn den eksplisitte, den som kommer senere.

At mellommakt kan drepe integriteten min litt etter litt, jeg har alltid vært litt redd for det. Virkeligheten på sitt verste kan være slik, for det er slik maktrelasjoner er bygget opp. Det er få som har virkelig mye makt, og det er også ganske få som har så lite at de ikke har noe å tape lenger.

Jeg lurer på hva som vil skje når jeg igjen havner i en situasjon ute i virkeligheten der jeg føler at jeg ikke har noe valg. Følelsen det gir meg er nå assosiert med denne situasjonen. Vil det virke avslørende? Vil det minne meg på at jeg har litt makt, makten over meg selv? Vil jeg føle meg mindre hjelpeløs, eller mer?

6 av 50 – nei

Nei, jeg trenger ikke binde deg. Vi vet begge to at jeg eier deg, at jeg kjenner deg godt nok til å vite at du ikke kommer til å gå noe sted. Men jeg kan binde deg hvis du ber pent og slutter å late som om du vil vekk.

Heit bruk av gaffateip

Som navnet på bloggen kan fortelle selv den minst observante er jeg en stor fan av gaffa. Det er så mye gøy man kan gjøre med teip og det er alltid mer å oppdage. Dessuten liker jeg å ha et verktøy som er alt i ett. Jeg skriver dette først og fremst fra perspektivet til en topp, men jeg setter minst like stor pris på gaffa som bunn med en trygg og kunnskapsrik topp på andre siden av teipen.

Mens vi snakker om trygg, før du prøver noe av det jeg skriver om her, eller noen av dine egne superheite ideer, er det lurt å lese posten om trygg bruk av gaffateip. Det er nok av historier om hva som kan skje ellers, bare spør internett.

- Klassisk bondage. Håndjern og tau er greit nok til sitt bruk, men gaffa har noen fordeler. For eksempel sitter den du teiper ordentlig godt fast selv om du ikke teiper så stramt, og bunnen kan være ganske komfortabel over et stykke tid, eller ganske ukomfortabel på en trygg måte. Som sub kan jeg være litt av en Houdini med tau noen ganger, og det har sin egen appell, men gaffaen holder meg på plass.

- Kle på. Det blir bra klær av gaffa, og det er ikke så komplisert som det kan se ut, det kan gjøres helt enkelt eller så avansert som du vil. En vri jeg har alle intensjoner om å forsøke en gang er å gi en bunn så mye gaffateip jeg synes de fortjener og be dem kle på seg med den. Husk at mye teip rett på kroppen kan være vondt å ta av, det kan være en god idé å legge et lag med limsiden ut først dersom smerte ikke står på programmet. Dersom det gjør det, husk at du kan bruke varmt vann om det viser seg å bli for mye av det gode.

I likhet med en del andre fetishklær blir en hel gaffakjole og andre større plagg veldig svette fordi huden ikke får puste. Den er altså ikke best egnet til en helaften hvis ikke det er en del av planen. Husk også å bestemme deg for om klærne du lager skal brukes igjen eller bare kan klippes rett av før du begynner å teipe dem på.

- Lage og reparere ting. Det er en grunn til at de kaller gaffa for MacGyverteip i tillegg til rape tape og mange andre sjarmerende navn. Trenger du et halsbånd eller et nytt håndtak på favorittfloggeren? Gaffa!

- Kneble. Dette er en av mine favoritter på begge sider av teipen. En enkel teipbit tvers over munnen, eller to i kryss, og du har en effektiv knebling som bunnen må jobbe en del for å komme seg ut av. En bonus for dem av oss som liker det er lukten av gaffa. Jeg har aldri forsøkt dette på noen med bart, dersom du har tenkt å prøve er det nok lurest å legge noe imellom.

- Binde fast i noe. Å gaffe folk fast til noe er gøy og godt egnet til rollespillscenarioer av forskjellige slag, og ikke bare den klassiske stolleken. Pass på møblene, for gaffa kan ta med seg maling. True story.

- Blindebukk. Det kan være hett å ikke se noe. Gaffa fungerer til dette også. Det er nok større sjanse for å måtte bruke varmtvannstrikset til fjerning siden det er mer sensitiv hud i ansiktet. Pass på å ikke røske av bunnen din øyenbrynene, og ikke surr hele hodet inn uten å legge noe i mellom.

- Tilgjengelighet. Dette kan være praktfullt brutalt. Ikke bare som å teipe noen fast med bena langt fra hverandre, men også å teipe for eksempel rumpeballer fra hverandre så alt blir både mer synlig og tilgjengelig. Det kan være praktisk, men det beste er likevel hvor ydmykende det kan føles for oss som svinger den veien.

Play safe!

Askepott og de slemme stesøstrene

På et forum vandret jeg nylig inn i en diskusjon om hvordan vi ble sånn. Interessert i BDSM. Kinky. Submissive. Dominante. Jeg vet ikke svaret, jeg kan ikke huske at jeg ble omvendt på noen måte. Det har alltid vært der, selv før jeg hadde noe bevisst forhold til seksualitet.

Jeg fantaserte meg inn i en verden der jeg var Askepott som hadde veldig, veldig slemme stesøstre. Det var mye annet i hodet mitt også, men det er en av fantasiene jeg husker best. Og det var alltid meg mot de andre barna. De var alltid tallmessig overlegne, gjerne sterkere også, og noen ganger hadde de mer subtile former for makt.

Jeg har sadistiske sider som det er godt å slippe løs i ryddige former, og en tidvis dominerende personlighet. Men det er offerrollen sammen med et par andre klassiske subroller jeg virkelig har behov for å leke ut jevnlig. Jeg mistrives ellers. Jeg trenger det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er som jeg er. Men jeg vet at det ikke er bra for meg å fortrenge viktige deler av meg selv. I tillegg til at det er fint, godt og gøy. Men det sier jeg jo alltid.

Usikre subber

Er alle submissive usikre? Jeg ser jevnlig mennesker rundt om på nettet som hevder nettopp det. At det å være sub dypest sett handler om å være usikker. Og jeg kjøper det bare ikke.

Jeg fant selvsikkerheten min først da jeg våget å innse at jeg var submissiv. Det å leve ut submissiviteten og masochismen min har gjort meg mye tryggere. Jeg var utrygg og forsøkte å gjøre hele livet mitt om til steder der jeg kunne være trygg som en som var liten og trengte beskyttelse. Så gjorde jeg i stedet helomvending og levde ut den siden av meg selv på privaten, og fant ut at behovet for å leve det ut i resten av livet forsvant. Nå er jeg tøff når det passer og noen ganger til, jeg får respekt for det. Jeg kan lytte, og jeg kan si fra. Det føles bra, og det er noe som var i meg hele tida, som jeg tok tak i og begynte å eie da jeg begynte å leve det ut.

Men det var meg. En svale gjør ingen sommer, og anekdotiske bevis er ikke uendelig interessante. Hva så med de andre?

Jeg kjenner andre subber, menn og kvinner, og om noe virker de over snittet selvsikre. Selvsikkerhet som kan komme av at man har vært nødt til å jobbe litt med seg selv. Inntrykket mitt fra nettet er det samme: Submissive er ikke mer usikre enn andre, selv om en ikke må gjennom to års selvtillitsskole for å få kalle seg submissiv.

Noe grunnlag for å si at subber er usikre har jeg altså ikke sett noe til enda. Kanskje de andre subbene gjemmer seg godt? Kanskje de er de ekte subbene?

Det jeg lurer mest på er de dominante som helst vil ha usikre subber, hva det innebærer for dem, hva de vil ha ut av et forhold, hvem de er. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker at de må være ganske usikre selv.

Jeg vil heller domineres av mennesker som ikke føler seg truet av at jeg sier fra når noe er galt, at jeg er tøff i virkeligheten, og som stoler på at det er greit om jeg ser livredd ut når teipen festes over munnen min, fordi vi begge vet at det finnes en måte å si fra på. Først da er jeg fri til å virkelig leke.

Tiogtyve

“Hvor mange dager er det til fødselsdagen din?” spør han. Jeg forstår ikke helt. Han har den der farlige stemmen, men spørsmålet er så vanlig. Jeg venter litt for lenge, og får et sviende slag over den oppovervendte allerede røde baken. Ser for meg kalenderen min lenge nok til å få svaret på spørsmålet hans: “Åtte!”"Braaa,” sier han. Som om ikke jeg er klar over at det slett ikke er bra. “Og hvor gammel blir du da?” “Tjueseks,” svarer jeg fort, ikke klar for et til av de mest brutale slaga selv om jeg er godt varmet opp, selv om det er derfor jeg er her, selv om det ikke er noe annet sted jeg vil være.

“Bra,” sier han, fortsatt med den samme stemmen, den som sier at han har en plan og at han liker tanken på den. “Og hvor mye blir det til sammen?” Hvor i alle dager er det han vil hen? Ydmyke meg med at hjernekapasiteten går litt ned når jeg er på vei ned i subspace? Ok, da, ganske mye ned. “Eeeeeh…” sier jeg for å vinne tid. Åtte. Pluss. Seks. Er. Fjorten. Og. Tjue. Er. “Trettiseks!” roper jeg, letta over at jeg klarer det før han slår igjen.

Han ler av meg, av iveren min. Klart han gjør. Jeg kjenner ansiktet bli varmt. Jeg kjenner andre deler av meg bli varme. “Bra, så mange slag skal du få nå, og jeg vil at du skal telle,” sier han. Og jeg teller.”En. To. Treee! Ffffffire! Fem.”

“Nitten. Tjue.” “Ikke vær vulgær, tell ordentlig.” Denne diskusjonen har vi hatt før, men hva mener han med å dra den over i senga? Jeg klarer ikke holde munn. “Hva faen skal det bety? Tallreformen i femtien…” “…enogfemti, og om du tror det er språkrådet som bestemmer her tar du helt feil. Og liker du ikke det kan du ringe språkrådet og be dem slå deg,” gliser han. “Stortinget,” mumler jeg, “det var de som innførte…” Han ler. “Ja, det skulle jeg virkelig likt å se.” Så leverer han et slag som får meg til å hikste, kave og i siste øyeblikk huske at jeg skulle telle også.

“Eeeenogtyvefaen! Tooooooogtyve, fffff… Treogtyve. Fireogtyve. Femogtyyyyveee! Aaaajævlasadisttjueseks!” “Godt observert, men jeg foretrekker en annen betegnelse. Vil du ha mer å si enn bare tall, kanskje?” Jeg rister fort på hodet. “Jeg er for snill,” sukker han, “og hva sa jeg om å være vulgær?”. Og han slår. “Syvogtyve. Åtteogtyve. Faenfaenfaenniogtyvehelvete. Tiogtyve, fff! Elleveog…”

“Hva SA du?” ler han. Feil, tenker jeg, jeg kom ut av tellinga. “Du slapp unna med å tro at seksogtyve og åtte er seksogtredve fordi det betydde to slag ekstra, men tiogtyve og elleveogtyve? Du kan telle, kan du ikke?” “Unnskyld!” Jeg strever for å tenke. Jeg vet jo egentlig godt at det ikke er tjueti det heter, men hva er det egentlig det tallet er? Tjueåtte, tjueni… “Tretti!” roper jeg ut, “og trettien!” “Enogtredve,” retter han, men jeg er alt for lettet over å ha passert tretti til å bry meg.

“Det var visst vanskelig for deg, dette? Jeg tror vi begynner på tyve igjen, jeg. Det er ved å øve at man lærer, vet du.”