Teknikk og etikk

”Hørte du, jeg sa sub, jeg kan litt av sjargongen jeg også!”

Det er en helt vanlig onsdag, og jeg og eksen drikker øl og diskuterer BDSM, nærmere bestemt min antakeligvis fornuftige tendens til å bare toppe folk jeg kjenner svært godt.

”Jeg må jo innrømme at jeg synes det er sært, dette med BDSM,” legger han til.

”Hvordan da? Du praktiserte det jo selv.”

”Ja, men ikke så, du vet, ekstremt.”

Og det forunderlige er dette: Jeg har aldri gjort så mye lek på grensen med noen andre som jeg har gjort med ham. Jeg har aldri latt noen andre skjære i meg. Jeg har ikke noe problem med at andre leker med kniver så lenge de vet hva de driver med, men det er ikke noe jeg gjør selv nå lenger. Ikke slik å forstå at tanken ikke tenner meg, men jeg trenger virkelig ikke gjøre alt jeg tenner på tanken på. Huden har kommet frem som en klar og logisk grense for meg nå, men da jeg var sammen med ham som tenåring var jeg mer ekstrem.

Dette er bare et eksempel. Flere andre har sagt liknende ting, og det koker ned til dette: BDSM på soverommet blir ansett som noe fullstendig forskjellig fra det å ta del i et miljø for BDSM. Selv det å gå på en munch, møte likesinnede, spise og snakke blir sett på som noe litt ekstremt, mens man kan ha et forhold til grenser på soverommet som er like bevisstløst som et Tyra Banks Show uten at det blir tenkt på som ekstremt på den samme måten.

Det er litt ergerlig for scenen at folk tror at de vil bli sett rart på hvis de ikke stiller i lakk eller lær, men det er først og fremst et problem for soveromskinksterne. For miljøet er ikke bare et sted for å slå på hverandre, men et sted for å snakke om det vi gjør, teknikk og etikk.

Soveromsfolket har så alt for ofte bare sin egen erfaring å hente fra. Kanskje en bok, god eller dårlig. Kanskje betroelser fra en venninne som driver med noe liknende på sitt soverom. Men ikke noe miljø som kan gi dem en innføring i det grunnleggende så de kan slippe å gjøre nybegynnerfeilene.

Nå er det ikke slik at alt fra rumper til holdninger og kunnskaper blir rosenrøde bare man tilhører et miljø. Et miljø betyr også at det kan danne seg dogmatiske holdninger. Men det å ha noen å diskutere med lar oss starte utforskningen av vår egen seksualitet med mer kunnskap.

Ekstremt, ikke sant?

Gaffadronning leser Naked on the Internet

Jeg kjøpte Audacia Rays bok Naked on the Internet fra 2007 med en klar formening om hvordan boken skulle være: En lettlest bok om hva kvinner gjør på nettet for å tjene penger.

Heldigvis kunne Ray bedre enn som så. Boken var ikke det jeg hadde tenkt meg, men jeg har fått en ny helt.

For denne damen har skarpe analyser som fikk meg til å hikste av glede, respekt nok for temaene hun tar opp til å ikke overforenkle eller få alt til å passe inn i slik hun mener verden burde se ut, og et syn på skrivingen som i seg selv gjør henne verdt å lese.

Boken handler om kvinners sexrelaterte nettbruk, og tar for seg datingsider, sexblogging, selvprodusert porno, salg av sex, hvordan finne informasjon om seksuell helse og naturligvis nettsex.

Legg til godt språk, nettkunnskaper, pedagogiske evner, interessante intervjuobjekter, god og ikke-fordømmende feministisk analyse og masse rød leppestift, og jeg er naturligvis solgt.

Som nevnt i august har jeg begynt å lese bloggen hennes – den begynte som en blogg av det uanstendige slaget, og har etter hvert blitt mer sexpolitisk. Hun sier det allerede i Naked on the Internet: “Damn right I have an agenda.”

Pop, pisk og sadomasochisme

Jeg skulle vært i seng, men denne artikkelen holder meg oppe langt over min vanlige leggetid. Jon Mikkel Broch Ålvik har skrevet en masteroppgave om sadomasochisme og popmusikk, og nå er han intervjuet hos forskning.no.

Det er god analyse i intervjuet, men informasjonen virker noen steder merkelig mangelfull. Hvorfor bruke en artikkel i [mag] som kilde i stedet for stille spørsmål eller bare luske en halvtime på forum som SMil og på den måten få informasjonen direkte? En fremgangsmåte av den typen ville vist at det slett ikke er ansett som sært innenfor BDSM at kvinner er dominante og menn submissive så vel som det motsatte, selv om det som alltid går an å finne noen som mener det motsatte.

Et annet eksempel er at artikkelen konsekvent snakker om S/M, og det er synd siden oppgaveforfatteren ved å snakke om det teatralske ser ut til å beskrive hele spekteret av BDSM, ikke bare sadomasochisme. Hvilken av betegnelsene som er brukt i oppgaven vet jeg ikke.

Feminismen har fått rollen som vakthund igjen, for å “belyse de mørke sidene”. Jeg tror den kan brukes til mer enn det, jeg har selv gått fra å se på BDSM og feminisme som motsetninger til å se på dem som noe som går svært godt sammen, og jeg føler meg ikke ensom i den oppfatningen.

Jeg fikk absolutt lyst til å lese hele oppgaven så jeg kan finne ut om det jeg oppfatter som store forenklinger tilhører journalisten eller Ålvik selv – og naturligvis hvilke andre eksempler på popmusikk han har brukt.

Filmkveld 1 – Vintageporno og fetisjkomedie

Forfilmen heter A Free Ride og er så vidt vi vet fra 1915, noe som gjør den til den eldste virkelige pornofilmen vi kjenner til. Dette var før lydfilmens tid, og tankene gikk til Chaplin og Keaton mer enn en gang i løpet av den ti minutter lange filmen der to unge damer får sitte på med en ung mann med T-ford, en enorm bart og en sunn appetitt for landlivets gleder.

Underholdningsverdi: Høy.
Het: Så lite som den kan få blitt.
Høydepunkt: “For et flott meieri!”
Verdt å se: Absolutt.

Hovedfilmen var Preaching to the Perverted som har fått navnet Agent under Pisken på norsk, og undertekstene er ikke bedre enn tittelen.

Dette er en sexkomedie der en konservativ britisk politiker er ute etter å få dømt et fetisj- og bdsmmiljø etter noen utdaterte sedlighetslover og derfor sender inn en ung ansatt som spion. De to tungt kostymerte miljøene klinker inn i hverandre med et akkurat så stort smell som forventet, men resultatet blir ikke helt som forutsett.

Filmen er fra 1993, og vi lo like mye av det utilsiktede morsomme ved databruken, spionutstyret og klærne som alt det som var moro av det mer tilsiktede slaget. For filmen er morsom, men ikke forvent å finne en god representasjon av kink. Fordommer er bedre komediemateriale enn etikkdiskusjoner, og selv om de klarer å få nevnt samtykke ser det ikke ut som om filmskaperne har forstått konseptet helt.

Underholdningsverdi: Ganske høy, i hvert fall i godt selskap.
Het: Lite.
Høydepunkt: “Eugenie, stop electrocuting Peter!”
Verdt å se: Joda.

Vi hadde en myk start på pornoprosjektet med disse søte filmene, ni nydelige mennesker i en alt for liten sofa og en filmliste som er så lang som et vondt år, eller kanskje et godt et. Så langt er alt moro.

Mellommakt

Det skulle egentlig bare være et lett rollespill som oppvarming, men det vokser seg større.

Jeg er i en rolle som har mellommakt. Der noen har makt over meg, og min jobb er å hjelpe til med å utøve den makten over noen andre igjen.

De store tingene tør ikke rollen min å tenke på. Hvor forferdelig det vi driver med er, hvor redd hun som ligger på sengen er, om det noen gang kommer til å ta slutt. Redselen drypper ut gjennom irritasjonen over de små tingene. Latteren hans, de dumme kommentarene, at det ikke er skikkelige skrivesaker å få.

Rollen blir meg, hennes følelser blir mine. Jeg kan ikke redde henne som ligger på sengen. Jeg er makteløs. Men kanskje, kanskje jeg kan redde meg selv fra å bli utsatt for det samme. Hvis jeg er flink, effektiv, ikke for snill. Det er farlig å være for snill.

Jeg er i en rolle som strever for å fylle sin rolle igjen, mens hun sloss med fortrengt redsel, usikkerhet, og som samtidig liker toppen bedre enn bunnen. Det er ikke dette jeg vil, jeg vil ikke, jeg vil ikke, men er det ikke naivt å tro at vi kan få gjøre ting vi selv vil hele tiden? Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er å tåle sjefen, tukte den jeg har makt over fordi det er forventet, nødvendig, kikke meg over skulderen. For den konstante og underforståtte trusselen er verre enn den eksplisitte, den som kommer senere.

At mellommakt kan drepe integriteten min litt etter litt, jeg har alltid vært litt redd for det. Virkeligheten på sitt verste kan være slik, for det er slik maktrelasjoner er bygget opp. Det er få som har virkelig mye makt, og det er også ganske få som har så lite at de ikke har noe å tape lenger.

Jeg lurer på hva som vil skje når jeg igjen havner i en situasjon ute i virkeligheten der jeg føler at jeg ikke har noe valg. Følelsen det gir meg er nå assosiert med denne situasjonen. Vil det virke avslørende? Vil det minne meg på at jeg har litt makt, makten over meg selv? Vil jeg føle meg mindre hjelpeløs, eller mer?

Snøballkrig er ikke krig

BDSM kan sees på som lek, og gjør det ofte av de som holder på med det. Et av lekens viktigste kjennetegn er at den ikke er virkelig. Det byr på en av de to vanligste misforståelsene om BDSM: At det er for å leke det man ikke kan leve. Den andre er at det hele er helt på ordentlig. Det øyeblikket vi forsøker å få has på den ene misforståelsen ser det ut som om vi understøtter den andre, særlig for dem som ikke vet så mye om temaet. Og det er grenser for hva vi kan forvente at mennesker som ikke driver med det skal vite om BDSM.

Når jeg leker imiterer jeg noe fra en kjent situasjon, virkelig eller fiksjonell, noen ganger kopiert med så stor nøyaktighet som mulig og andre ganger bare litt, men jeg kopierer ikke alt, og det er ikke originalen. Det at jeg vil late som betyr ikke det samme som at jeg vil gjøre noe på ordentlig. Når åtteåringer leker mor og far og barn betyr ikke det at de er klare for å få barn. Det trenger ikke en gang bety at de kommer til å få det noen gang. Jeg setter pris på en god snøballkrig. Det betyr ikke at jeg bare drømmer om den dagen det blir min tur til å delta i en ordentlig krig.

Dette med å leke det man ikke kan leve er også en farlig misforståelse, og ekstra forvirrende fordi den er sann noen ganger. Men det motsatte kan også være sant, at når man ikke får lekt ut noe blir det lett til at man forsøker å leve det ut uten de trygge rammene leken gir. Hvis vi ser på det på den måten blir ikke leken en erstatning for det virkelige livet, men de blir to separate behov som vi noen ganger bruker som erstatning for hverandre, med mer eller mindre hell.

Det viktigste skillet mellom lek og virkelighet blir ofte dette: Det er en dør ut av leken, enten det er “jeg vil ikke leke dette mer,” eller et safeword, et ord som betyr stopp når stopp ikke gjør det. Det øyeblikket det ikke er noen dør ut er det heller ikke en lek lenger, for da er hele grunnlaget for samtykke forsvunnet.

Så hvis du en vinterdag havner i en snøballkrig med noen som gjerne vil avtale et safeword først er det antakeligvis meg. Det er ingenting å bekymre seg for, det er ikke så mye for sikkerhets skyld som for moro skyld. Du kan si det er en slags lek.

Dossie og Janet – etikette og BDSM

Hva gjør de nå, restene etter sekstitallets amerikanske hippiebevegelse? De av dem som ikke gifter seg med kunstløpere og kjøper vaskemaskiner og kaffetraktere, for å si det med Joni? Det viser seg at et par av dem begynte med BDSM og noen ganger tar seg pauser for å skrive fantastiske bøker.

Jeg leste for en stund siden både The New Bottoming Book og The New Topping Book av Janet Hardy og Dossie Easton. Bottoming Book hadde jeg lest før, mens Topping Book var ny for meg.

Jeg liker uttrykkene bottoming og topping, som visstnok kom fra amerikansk homsekultur via lærhomsene til den jevne utøver av BDSM. De er gode samlebegreper, og det er nyttig å ha både spesifikke ord som sadisme og dominans og det mer samlende topping.

Men det er på engelsk. På norsk er det ikke like enkelt. Selv om jeg liker ordet å toppe er ordet å bunne ikke helt tilfredsstillende, det minner meg om smerte, og ikke på den tiltalende måten. Har noen kommet på noe bedre? Jeg er lutter øre.

Tilbake til bøkene. De forteller oss ikke hvordan vi knyter knuter, og selv om de nevner noe om hvordan det er dumt å slå står det lite om teknikker for å faktisk utøve. Det finnes andre bøker om den typen ting. Nei, disse bøkene handler om å bygge grunnlaget for all moroa. Hvordan evaluere risiko, utforske egne grenser, kommunisere ut de grensene og spørre etter og respektere andres, og lure ting å tenke over på forhånd om noe skulle gå galt i en scene.

Kommunikasjonen leder dansen gjennom begge bøkene, og det er som det skal være. Jeg tror at vi som driver med BDSM ofte ser viktigheten av å snakke sammen, men vi har alle nå og da bruk for å minnes på at andre mennesker ikke kan lese tankene våre, og ikke alltid kroppsspråket vårt heller. Sjansen for å få det vi ønsker oss øker drastisk når vi ber om det, og for å unngå det vi absolutt ikke vil ha er det viktig å kunne si fra.

De snakker også om viktigheten av å forhandle utenfor scenen for å unngå problemer innenfor den. Vi vil ikke leke med noen som topper fra bunnen, og vi vil ikke måtte velge mellom å gjøre det selv eller å ikke få noe særlig ut av scenen heller. Og vi trenger ikke det. Forhandlinger er nøkkelen, og jo bedre forhandlingsevner, jo hetere scener. Det er motivasjon nok for meg.

Etikette er sosialt glidemiddel, også i BDSM. Informasjon er nyttig, både den målbare og den om hva som foregår for lekekameraten din. Disse bøkene lærer oss mer om hva det vil si å oppføre oss bra i et miljø som samles rundt det å i visse situasjoner ikke oppføre oss særlig pent, i hvert fall etter resten av samfunnets standarder.

17 av 50 – valg

Du synes det er rart det jeg gjør, at jeg gjør det, jeg som er så sterk. Jo visst kunne jeg sluttet, hvis jeg virkelig hadde ment at det var usunt, uetisk, uforsvarlig. Men jeg tror ikke det. Jeg ser på det, og jeg ser noe sanselig, lærerikt og vakkert.