Filmkveld nummer to i pornoprosjektet bar preg av at sommerferien er over og vi må anstrenge oss litt for å få tid til å se smuss med gode venner.
Vi varmet opp med disneymedley disney aldri har autorisert. Tegningene var ikke like gode, og handlingen ikke like barnevennlig. Hadde jeg egentlig noe behov for å se prinsesse Sjasmin ha sex med Genie, Abu og Aladdin på en gang? Klart jeg ikke hadde. Lo jeg? Klart jeg gjorde.
Underholdningsverdi: Ganske høy, men ikke noe å se flere ganger.
Het: Nei.
Høydepunkt: Ikke noe bestemt.
Verdt å se: Hvis du ikke tar skade av å se barndomsheltene dine bli utsatt for skitne ting.
Hovedfilmen var Space Nuts, en pornokomedie som hadde stjålet store deler av plottet sitt fra Space Balls. Tenk deg alt du har sett av science fiction parodiert i en film der alle vitsene er trukket akkurat litt for langt og det er lagt inn lange sexscener her og der, og du har Space Nuts.
Lyden var ute av sync halve filmen. Stønningen ble bare marginalt mindre malplassert da vi fikk orden på det. Og det oppsummerer forholdet mitt til porno av den tradisjonelle typen: Sexscenene er det minst interessante, og den interessen de holder er ikke av det seksuelle slaget.
Noen brudd på tradisjonene var det. Den berømte rekkefølgen ble ikke fulgt til punkt og prikke, og musikkvalget var underholdende. Jeg likte at de bruker godt synlige kondomer, og jeg er glad for at det blir mer og mer vanlig. Og blanke overtrekk på kjønnsorganene under sex, hva er vel mer sci-fi enn det?
Underholdningsverdi: Høy.
Het: Kanskje, hvis man liker klassisk porno bedre enn jeg gjør.
Høydepunkt: “This is captain Starfokker!” og “I can’t do that, Dave”
Verdt å se: For en god latter, definitivt. For å bli kåt, bare hvis smaken din skiller seg kraftig fra min.
“…og så kom det noen og snakket om å bruke gipsbandasjer til bondage,” forteller han. Jeg gisper. Ordene hans trigger ideer som strømmer gjennom hodet mitt så raskt at det kjennes som om hjernen min lyser. Andre har hatt dem tidligere, men de er nye for meg. Smilet avslører tankene.
Du synes det er rart det jeg gjør, at jeg gjør det, jeg som er så sterk. Jo visst kunne jeg sluttet, hvis jeg virkelig hadde ment at det var usunt, uetisk, uforsvarlig. Men jeg tror ikke det. Jeg ser på det, og jeg ser noe sanselig, lærerikt og vakkert.
Roach skriver om hvordan vitenskapsmenn og -kvinner har formulert seg for å få støtte til forskning om sex, hva slags verktøy de har brukt i forskningen, og ikke minst hva slags teorier de har hatt. Hun skriver om Freud, Kegel, Masters og Johnson, og naturligvis Kinsey, som var alt for opptatt av vitenskap til å la sosiale tabuer avgjøre hva han skulle spørre om i undersøkelsene sine. I fall det skulle være noen tvil: Jeg liker Kinsey.
Freuds bidrag til debatten om kvinnens orgasme handlet forresten om at voksne kvinner burde ha vokst fra å være opptatt av klitorisen sin. Jeg er ikke så veldig begeistret for Freud.
Roach, derimot. Hun skriver om tredvetallets sexguider, som naturligvis var uillustrerte og med titler som understreket at sexen det var snakk om skulle foregå i ektesengen. Det var en liberal periode, men et sted gikk grensen. Og som vanlig var ikke alle enige om hvor den grensen skulle gå heller – “Ideal marriage” fikk den tvilsomme ære å bli bannlyst av den katolske kirke.
Hun skriver morsomt, men noen av temaene er alt annet enn morsomme. Noen av redskapene for å hindre onani og nattlige sædavganger er kvalmende, og de ble ikke bare brukt av dem som ville sin egen onanivane til livs. Både barn og psykiatriske pasienter ble utsatt for disse innretningene.
Vår kultur har fortsatt et merkelig forhold til sex som jeg tror har mye å gjøre med dette – kanskje vi rett og slett har litt kulturelle traumer? Jeg liker å lese og forsøke å forstå disse tingene, men det er godt at det er pakket inn i absurditeter som stimuli av danske avlsgriser, en oppskrift på falsk sperm til forskning og ikke minst Roachs egen erfaring med laboratoriesex, som hun oppsummerer med at det har like mye med det hun gjør hjemme som et pliktskyldig smil for et kamera har med et ekte smil å gjøre.
Jeg kan ikke lese denne boken på trikken. Jeg ler for mye. Men som lesestoff nesten alle andre steder anbefales den på det varmeste.
Den fantastiske Mary Roach forteller oss ti ting vi ikke visste om orgasme. Historie, trivia og vitenskap i en innpakning som minner mest om standup – uimotståelig!
Hvis denne dagen har gått uten at du har fått en god latter som kommer fra dypt nede i magen anbefaler jeg deg å ikke stå i mot du heller. Og hvis du allerede har fått en orker du kanskje en til?
Som navnet på bloggen kan fortelle selv den minst observante er jeg en stor fan av gaffa. Det er så mye gøy man kan gjøre med teip og det er alltid mer å oppdage. Dessuten liker jeg å ha et verktøy som er alt i ett. Jeg skriver dette først og fremst fra perspektivet til en topp, men jeg setter minst like stor pris på gaffa som bunn med en trygg og kunnskapsrik topp på andre siden av teipen.
Mens vi snakker om trygg, før du prøver noe av det jeg skriver om her, eller noen av dine egne superheite ideer, er det lurt å lese posten om trygg bruk av gaffateip. Det er nok av historier om hva som kan skje ellers, bare spør internett.
- Klassisk bondage. Håndjern og tau er greit nok til sitt bruk, men gaffa har noen fordeler. For eksempel sitter den du teiper ordentlig godt fast selv om du ikke teiper så stramt, og bunnen kan være ganske komfortabel over et stykke tid, eller ganske ukomfortabel på en trygg måte. Som sub kan jeg være litt av en Houdini med tau noen ganger, og det har sin egen appell, men gaffaen holder meg på plass.
- Kle på. Det blir bra klær av gaffa, og det er ikke så komplisert som det kan se ut, det kan gjøres helt enkelt eller så avansert som du vil. En vri jeg har alle intensjoner om å forsøke en gang er å gi en bunn så mye gaffateip jeg synes de fortjener og be dem kle på seg med den. Husk at mye teip rett på kroppen kan være vondt å ta av, det kan være en god idé å legge et lag med limsiden ut først dersom smerte ikke står på programmet. Dersom det gjør det, husk at du kan bruke varmt vann om det viser seg å bli for mye av det gode.
I likhet med en del andre fetishklær blir en hel gaffakjole og andre større plagg veldig svette fordi huden ikke får puste. Den er altså ikke best egnet til en helaften hvis ikke det er en del av planen. Husk også å bestemme deg for om klærne du lager skal brukes igjen eller bare kan klippes rett av før du begynner å teipe dem på.
- Lage og reparere ting. Det er en grunn til at de kaller gaffa for MacGyverteip i tillegg til rape tape og mange andre sjarmerende navn. Trenger du et halsbånd eller et nytt håndtak på favorittfloggeren? Gaffa!
- Kneble. Dette er en av mine favoritter på begge sider av teipen. En enkel teipbit tvers over munnen, eller to i kryss, og du har en effektiv knebling som bunnen må jobbe en del for å komme seg ut av. En bonus for dem av oss som liker det er lukten av gaffa. Jeg har aldri forsøkt dette på noen med bart, dersom du har tenkt å prøve er det nok lurest å legge noe imellom.
- Binde fast i noe. Å gaffe folk fast til noe er gøy og godt egnet til rollespillscenarioer av forskjellige slag, og ikke bare den klassiske stolleken. Pass på møblene, for gaffa kan ta med seg maling. True story.
- Blindebukk. Det kan være hett å ikke se noe. Gaffa fungerer til dette også. Det er nok større sjanse for å måtte bruke varmtvannstrikset til fjerning siden det er mer sensitiv hud i ansiktet. Pass på å ikke røske av bunnen din øyenbrynene, og ikke surr hele hodet inn uten å legge noe i mellom.
- Tilgjengelighet. Dette kan være praktfullt brutalt. Ikke bare som å teipe noen fast med bena langt fra hverandre, men også å teipe for eksempel rumpeballer fra hverandre så alt blir både mer synlig og tilgjengelig. Det kan være praktisk, men det beste er likevel hvor ydmykende det kan føles for oss som svinger den veien.
BDSM er en sykdom, i teorien. I praksis brukes ikke diagnosene, så hvorfor mase om å droppe dem?
1. Det vil bli lettere å spørre legen om informasjon om hva som er trygg praksis og ikke. På samme måte som med sikrere sex er det lettere å ta gode valg når man er informert.
2. Folk med behov for hjelp for psykiske problemer trenger ikke frykte at seksuell praksis skal føre til feildiagnostisering.
3. En del unngår å oppsøke legevakt ved skader etter seksuelle leker. Jeg tror ikke BDSM er farligere enn fotball. Det som er farlig er å ikke oppsøke hjelp når det trengs. Det vil fortsatt være pinlig, men terskelen blir kanskje litt lavere når folk vet at de ikke risikerer å bli tvangsinnlagt. Jeg håper og tror at folk er klar over hvor liten risikoen for det er nå, siden dette er sovende diagnoser, men det er tryggere å vite enn å tro.
4. Det vil bli lettere å informere om faktisk mishandling. Sykdomsstemplet bidrar til forvirring om hva som er mishandling og hva som ikke er det. Diagnosene som finnes i dag skiller ikke mellom samtykkende sadomasochistiske seksuelle leker og faktisk mishandling. Vi har nok bagatellisering av og fordommer rundt mishandling fra før, vi trenger ikke mer.
5. Det vil gjøre det lettere å drive generell folkeopplysning. Mange bruker fortsatt det formelle sykdomsstemplet som argument for at BDSM må være galt.
Nei, det kommer ikke til å fjerne alle fordommer og gjøre det til en lek å finne god informasjon, men det vil være et skritt på riktig vei. Og det er på tide.
Da jeg bestilte boken Spectacular Sex av den berømte og beryktede Annie Sprinkle var det på grunn av en eneste ting. Forfatteren. For hvem trenger vel enda en generell sexbok? Jeg har aldri fått mye ut av den typen bøker. Selv de grundigste av de jeg har lest har overforenklet til det grenser til det meningsløse og skriver fra et perspektiv jeg ikke kjenner igjen, og eksen elsker den typen bøker, så jeg har fått anledning til å kikke på nok av dem til at jeg trodde jeg aldri mer skulle lese en av dem frivillig. Mer spesifikke sexbøker er en annen historie, dem får jeg aldri nok av, det er alltid noe å lære.
Men forfatteren, ja. Annie Sprinkle er pornostjernen som ble feminist som ble new-ager og sexkunstner som så bestemte seg for at en kan synse enda bedre med en doktorgrad i sexologi. Det er jo lovende for et interessant perspektiv, med den bonusen at jeg visste at damen er hysterisk morsom, og folk som skriver morsomt om sex fortjener min oppmerksomhet.
Så jeg hadde forventninger om en morsom, sexpositiv og generell, kanskje enkel bok om sex, og formålet med å lese den var først og fremst å få vite hvor den godeste Sprinkle sto på en del områder som ligger mitt hjerte nær, og andre deler av meg også for den saks skyld. Jeg hadde ingen forventning om en intelligent bok som utfordret meg. Hallo, damen har en doktorgrad og jeg forventet ikke intelligens, det sier vel i grunnen mest om meg og mine fordommer.
Annie Sprinkle er grundig, morsom og tar seksuelle problemer og lesernes grenser på alvor samtidig som hun utfordrer tankemønstre og stiller gode spørsmål. Hun skriver om kommunikasjon uten å bli banal, hun skriver om intimitet på en måte som berører meg, hun bruker det meste av bredden i erfaringen sin, og hun er full av gøy. øvelsene er gode, og et par av dem ga meg gåsehud og minnet meg om hvor sexy jeg er og hvor sexy jeg kan bli. Sånn skal det være! Få meg til å tenke! Åja, akkurat sånn!
Jeg synes hun blir litt vel generaliserende her og der, det hun skriver om BDSM virker ikke særlig gjennomarbeidet, men hun anbefaler utmerkede bøker om temaet i ressursdelen til slutt i boken. Kanskje det er fordi hun selv ble lei av kink for mange år siden? Hun klarer ikke fange meg helt med gudinnesnakket heller. Det er mulig arketyper er fine greier, men hva det skulle ha med meg å gjøre er jeg usikker på. Kanskje jeg ville forstått det om jeg ikke hadde hoppet over akkurat de øvelsene, apropos fordommer.
Men jeg liker den boken! Det er ikke den perfekte generelle sexboken, men det er en god en, og det er det første gang jeg finner. Kanskje jeg har lett på feil sted, kanskje en del av grunnen til at jeg er så begeistret er at jeg plukket den opp på helt riktig tidspunkt, kanskje synet mitt er farget av at jeg endelig fant en bok med et sexpositivt feministisk grunnsyn uten at den blir en nisjebok. Uansett, jeg er fan. Og hadde jeg ikke skrevet så mye i den skulle jeg lånt den bort til alle jeg kjenner.
Hett. Gøy. Men ikke trygt. Erotisk kvelning, eller asphyxiofili (asphyxiophilia) som det heter på fint er den eneste av mine kinks jeg avstår fullstendig fra å praktisere, og her er grunnen:
Det går ikke an å praktisere trygg asphyxiofili. Noen tror at de kan gjøre det trygt ved triks som å stoppe før partneren besvimer, å unngå spesielle klemmegrep osv. Men det mange ikke vet er at de fleste som dør av det dør av hjertestans opp til tjue minutter etter at leken er over, og da er det fint lite en kan gjøre med det. Det kan hjelpe å kunne førstehjelp – i ca 10% av tilfellene. Det er bedre enn ingenting, men selv om livet står til å redde er det store sjanser for å ha fått andre skader.
I tillegg til hjertestans kan man nemlig få hjerneskader som følge av at hjernen ikke får nok oksygen, og andre skader også. Vi vet en del om dette fordi det er mange barn som bruker kvelningsleker, stort sett av samme grunn som voksne – det føles fantastisk, og de er ikke klar over risikoen.
Jeg leker bare med folk jeg bryr meg om, og jeg vil ikke risikere at noen jeg bryr meg om skal havne i fengsel for uaktsomt drap, hvis de da i det hele tatt kan bevise at det var uaktsomt. Legg til skyldfølelsen de vil måtte leve med og de reaksjonene folk rundt dem vil ha, og det er vel tydelig hvorfor jeg ikke vil leke den leken med noen.
Sverige kvittet seg med sykdomsstempelet på BDSM, transvestisme og fetishisme fra nyttår. Norge er nå visstnok det eneste landet i Europa som anser disse formene for seksualitet som syke.
Men nå ser det ut som om friskmeldingen er innen rekkevidde her også. Skal vi tro en artikkel hos abcnyheter har Helse- og omsorgsdepartementet uttalt at Norge kan la være å bruke disse diagnosene og at de vil be Helsedirektoratet håndtere saken.
Et “kan” er vagt, men det lover godt likevel. Kinkfolket er satt på aktiv sykemelding, og kanskje vi blir friskmeldt snart også. Jeg gleder meg.
“Burde han drive med sånt, da, han som har så vanskelig for det med sosiale spilleregler?” spurte en venninne.
Jeg skal ikke påstå at BDSM og fetisher alltid er sunt. Men jeg påstår at det kan falle innenfor det sunne, og at selv om det sikkert er mennesker som ikke burde holde på med det, er det sjelden dem du tror.
Hvordan jeg kan tro det? Det korte svaret er erfaring.
Det er et langt svar også. For å fortstå det er det viktig å forstå at veldig mye av det egentlig er en avansert form for leking. Eksperter sier at vi leker for lite, forresten. Leking er sunt, og snøballkrig er ikke krig.
Å blande leking med seksualitet stiller høye krav til kommunikasjon. Enhver lek som fratar noen friheten stiller høye krav til kommunikasjon. En hver lek der noen kan bli skadet om noe går galt (som snøballkrig, fotball eller svømming) stiller høye krav til kommunikasjon. Leking som er alt dette på en gang stiller naturlig nok ekstremt høye krav til kommunikasjonen.
De kravene gjør at grupper der sånt er vanlig skaper en høy standard for kommunikasjon og veldig eksplisitte sosiale spilleregler. I en del miljøer skaper det en kultur der det å si fra sjelden møter negative sanksjoner, med der det å ikke si fra derimot blir sett på som dårlig gjort.
Og det kan være nyttig for både dem jeg nevnte over som ikke er komfortable med underforståtte sosiale spilleregler og for dem som er så komfortabel med dem at de sjelden eller aldri sier noe rett ut. Begge disse gruppene kan rett og slett ha godt av en setting der en må være tydelig, der spillereglene er eksplisitte og ikke bare underforståtte. Det kan fungere som et fristed, men også som et lærested. Og det å snakke tydelig om grenser kan vi vel vanskelig få for mye trening i?
Kort sagt, det kan være sunt. Men først og fremst er det gøy å leke.
