Etter den spankingpornografiske nedturen trøstet vi oss med nok en sexkomedie. Jeg begynner å mistenke at vi alltid burde ha en av dem på lager, i hvert fall hvis vi ikke finner noe god porno snart.
Denne komedien var god. Hvor ofte ser vi en film myntet på den jevne borger med en dragqueen som ikke bare er der for at folk skal le av ham, og som dessuten er sexy? Comic relief, dersom man kan si at det finnes noe slikt i en komedie, er ivaretatt av fjolset med fordommene, og det var forfriskende.
Jeg likte historien også, løst basert på en sann historie. En ung fabrikkeier går nye veier for å redde fabrikken, og finner et nisjemarked – kvalitetssko for dragqueens. Det blir det naturligvis bråk av.
Underholdningsverdi: Høy.
Het: Oh yes.
Høydepunkt: Filmens høydepunkt var nok krangelen med kjæresten, mens filmvisningens var da noen lurte på hvor mye slike sko egentlig kostet og om de ville være vanskelige å få tak i.
Verdt å se: Definitivt.
Jeg liker fortsatt The Wet Spots og håper at jeg kan få anledning til å se dem live en gang. Det er kanskje ikke så sannsynlig at de kommer til Norge, men hvis de gjør det stiller i hvert fall jeg opp.
De takler binysgjerrige og forhandlinger i min absolutte favorittsnutt fra turneen deres. “I just don’t think you should get to be bicurious for very long.” er bare ett av mange fantastiske sitater herfra. Episk? Episk!
Sangen Texas Annie kan også anbefales på det varmeste. Selv country blir spiselig når refrenget er “cause you can’t buy a dildo in Texas, we don’t touch ourselves down there ’round here you hear.”
Jeg har en frustrasjon. Den har bygget seg opp over flere år, elskere og kjærester. Hvorfor, å, hvorfor skal det være så vanskelig å få menn til å forstå at det ikke automatisk er bedre jo lengre de varer? Jeg lurer virkelig.
Jeg snakker om smarte menn som kan snakke om hva de liker og lytte til hva jeg liker. Jeg snakker om menn som virkelig burde vite bedre. Og det virker som om det er et vanlig problem, utrolig nok. Hvor vanskelig skal det være å forstå at hva som er passe lenge varierer?
Kjære gutter, det handler ikke om at den delen av sexen som er selve samleiet skal vare så lenge som mulig. Noen ganger er det akkurat det vi er ute etter, men andre ganger blir det som å si at så mye som mulig av middagen skal være dessert. Og ikke er alle jenter like når det gjelder dette heller.
Denne myten har nok oppstått på grunn av at en del menn har et reelt problem med for tidlig sædavgang. Det virkelige mysteriet er hvorfor det er så mange som ikke lytter når partneren sier at det faktisk ikke er om å gjøre å vare så lenge som mulig.
Tror de at det er fordi jenta ikke vil si det som det er? Det er nok av damer som pakker alt de sier veldig pent inn, eller forventer at mannen skal forstå det når de mener det motsatte av det de sier, men her snakker vi om par med god kommunikasjon, så hva er det med akkurat dette temaet som får ellers fornuftige menn til å bli som fireåringen i sangen om den første løvetann, uten sammenlikning for øvrig?
Eller er det ideen om at penetrering skal være om ikke det eneste så i hvert fall det mest saliggjørende hver eneste gang? Den kan nok være til stede, men mine menn er stort sett smartere og tryggere enn som så.
Så hva kan det komme av? Og for min sosialpornografiske nysgjerrighets skyld: Har homofile menn det samme problemet?
“Jeg har alltid følt at min biseksualitet har vært en velsignelse,” sier den gamle damen. Jeg er overrasket, både over at hun finnes og at hun snakker om det, selv her hvor det er trygt, her hvor vi er blant venner. Det er merkelig at jeg er overrasket, for hun sier ikke noe jeg ikke har hørt før, bare noe jeg ikke har hørt før fra en dame som kunne vært bestemoren min. Hennes ord og min overraskelse skreller av fordommene jeg ikke visste at jeg hadde lag for lag.
Jeg har aldri tenkt på at slike som henne eksisterer, og dersom de eksisterer skal de i det minste ha fortrengt det eller sørget og tiet og i hvert fall ikke praktisert. Er det ikke slik den generasjonen fungerer, da? Er det ikke slik jeg har lært at verden er? Jeg oppdager at jeg har forventet at hun skal være bundet av sin generasjons konvensjoner til tross for at jeg selv som er ung har gjort opprør mot nettopp hennes generasjons konvensjoner, og noen av min egen generasjons konvensjoner også. Hvis jeg, hvorfor ikke hun?
Jeg oppdager noe annet også, noe som egentlig er verre. Jeg oppdager en forventning om at mennesker på alder med min bestemor ikke skal ha noen seksualitet, og heller ikke snakke om da de hadde en. Det er jo absurd. Jeg selv har ingen intensjon om at seksualiteten min skal dø før resten av meg gjør det, og gamle mennesker har da virkelig en selvfølgelig rett til å ha en seksualitet. Og likevel finnes denne antakelsen i meg om at de ikke har det.
Men alt dette tenker jeg først etterpå når jeg analyserer min egen overraskelse. I øyeblikket er jeg ikke klar over at det er noen fordommer å skrelle bort, jeg er bare overrasket og fylt av glede over at det sitter en gammel dame på den andre siden av bordet som ikke bare tør å snakke om hvilken legning vi begge har, men som ser på den som en velsignelse.
De stemmer over hvorvidt jeg finnes. Hvorfor er vår eksistens et spørsmål som skal stemmes over som om man manglet faktakunnskaper? Som om det aldri hadde vært forsket på, og som om de ikke kunne spørre oss det gjaldt. Seksuell og romantisk tiltrekning er i de fleste andre tilfeller noe vi forventes å kjenne best selv. Hvorfor er bifili så annerledes?
