5 ting jeg oppdaget i oktober

1. Det er mulig å glemme sex, jevnlig. Kunsten er rett å slett å ha det travelt nok.

2. Jeg kjenner ikke noe godt norsk ord for safeword. Jeg eksperimenterer med ordet tryggord, som jeg synes er stygt, og trygghetsord, som er en stavelse for langt og ikke spesielt pent det heller.

3. Jeg er sjenert. Jeg har alltid antatt at jeg ikke kan være sjenert siden jeg også er utadvendt, men jeg har visst plass til begge deler.

4. Menneskene jeg ser porno med har noen ganger en annen mening enn meg. Det blir det bloggpost av snart.

5. Det finnes en kinknettavis, The Kink Informer. Den er på dansk, men ikke la det stoppe deg.

Generasjon kink

Dagbladet Fredag trykket i dag noe så sjeldent som en relativt fornuftig artikkel om kink. Journalisten har unngått imponerende mange feller, men klarer ikke alle.

BDSM og fetisjisme ville ikke vært like interessant for de mer tabloide delene av riksmedia dersom det ikke hadde vært for at det fortsatt har en god porsjon sjokkfaktor, og hvis den sjokkfaktoren ikke skal kastes bort må man jo som journalist kaste på flis og blåse litt på glørne. Dermed holder det ikke med Oslointervjuene, det ser ut til at Tønsbergfolket har vært villige til å komme med de spenstigste uttalelsene.

De som stiller opp på denne typen intervjuer gjør det som regel fordi de ønsker å fremme aksept for BDSM ved hjelp av informasjon. De som ikke stiller opp, og dem er det jo langt flere av, begrunner det ofte med at de ikke tror at det nytter fordi det sjokkerende blir så viktig at det blir vanskelig å gi et riktig bilde av hva de gjør. Selv tenker jeg at det er bedre å snakke for seg selv enn å snakke gjennom noen som forsøker å selge aviser, og at man ikke nødvendigvis snakker dårligere uten et ansikt.

Det er gode ting i denne artikkelen. Forståelsen av BDSM som lek er viktig, og jeg liker at de nevner at det finnes et miljø, og at det ikke bare er en soveromsaktivitet.

Så er det småting som plager meg, som at ordet slave blir brukt som samlebegrep i stedet for å bli omtalt som den spesifikke rollen det faktisk er, og at et ord som det har blitt brukt uten å bli verken forklart eller problematisert er uansett ikke best egnet til å opplyse folk om hva BDSM handler om.

Men hvem kan vel klandre en journalist for at han tar med de mest sjokkerende uttalelsene og bruker de mest fengende ordene? Noe annet ville gjort ham til en dårlig utøver av yrket sitt.

De menneskene som stiller opp er eksempler, ikke representanter. Og det tatt i betraktning fikk vi et bedre bilde av variasjonen i miljøet enn jeg har sett noe annet sted, selv om jeg ikke tror at denne artikkelen var best egnet til å løsne på fordommene.

Derimot er den et utmerket sted å starte en samtale om BDSM, og kanskje til og med en offentlig debatt. Kanskje det kan bidra til å bli kvitt sykeliggjøringen.

Å blogge anonymt

Mange av de som vet om denne bloggen, enten de kjenner meg eller ikke, har spurt, nysgjerrige og som regel høflige: Hvorfor er du så opptatt av å få være anonym, Gaffa? Hvorfor er du egentlig i skapet?

Det er egentlig enkelt. Skapdøren er mye enklere å åpne enn å lukke. Jeg er ikke sikker på hvilken side av døren jeg kommer til å ende opp på, men jeg vet at jeg vil være svært sikker før jeg kommer ut.

Jeg vet at det er nok av arbeidsgivere som ville se denne bloggen som et tegn på ustabilitet eller dårlig forståelse av grenser og sosiale tabuer. Hvis hun gjør dette, hvem vet hva hun kan finne på? Og ærlig talt, en sexblogg? Alle vet hva slags jenter som skriver dem, og det alle vet trenger ingen beviser.

Og det er andre faktorer. Familien vil neppe sette pris på det. Og hvis jeg blir outet blir til en viss grad ekskjærestene mine det også, enten de driver med BDSM eller ikke vil folk anta at de gjør det. Jeg har flere enn meg selv å tenke på.

Da er det viktig å være bevisst på at det er en risiko i å blogge, gå på kinkfester, kafétreff og så videre. Min anonymitet er en tilstand som kan forsvinne. Hvis noen jeg stoler på forsnakker seg. Hvis en eller annen skulle legge meg for hat. Hvis denne bloggen skulle bli stor og viktig, til tross for at den er laget for å være liten. En viss størrelse ville gjøre den nyhetsverdig i seg selv.

For jeg vet at man ikke trenger å være Siv Jensen for å være interessant å oute, Girl with a one-track mind, outet av en britisk avis, er bevis nok på at det holder å ha et anonymt prosjekt av en viss størrelse. Norge er et mer sivilisert sted enn Storbritannia, og det hjelper, men det er slett ingen garanti, så liten er trygg.

Noen ganger føler jeg meg dum og paranoid som tenker over disse tingene, men jeg vet at det virkelig dumme ville være å ikke gjøre det. Det er ingen forsikring i å tenke at det skjer ikke meg.

Så jeg skriver på en måte som ikke spesifiserer hvem som er hvem. Jeg blander nye og gamle hendelser på en måte som gjør det vanskelig å finne en tidslinje. Jeg lar være å skrive om bloggverdige hendelser jeg har fortalt mange mennesker om. Jeg kamuflerer meg.

For dette er et prosjekt. Jeg er ung, men gammel nok til å vite at jeg forandrer meg raskt, og denne bloggen handler om å utforske, og det skjer best uten å legge til sosiale hemninger. Jeg har sett hva som skjer med skrivingen til dem som begynner anonymt og ender opp offentlig, og jeg tror noe liknende lett kunne hende med min skriving og dermed gjøre denne bloggen til noe helt annet enn det den er nå. Jeg vil overleve å bli outet, ellers ville jeg ikke ha blogget, men jeg vil gjøre mye for å unngå det.

Jeg liker dette prosjektet. Jeg vil ha det som det er, jeg vil vokse med det. Jeg vet ikke hvor det vil ta meg, og det trives jeg med.

Og stemmen min er klarest bak masken.

Pop, pisk og sadomasochisme

Jeg skulle vært i seng, men denne artikkelen holder meg oppe langt over min vanlige leggetid. Jon Mikkel Broch Ålvik har skrevet en masteroppgave om sadomasochisme og popmusikk, og nå er han intervjuet hos forskning.no.

Det er god analyse i intervjuet, men informasjonen virker noen steder merkelig mangelfull. Hvorfor bruke en artikkel i [mag] som kilde i stedet for stille spørsmål eller bare luske en halvtime på forum som SMil og på den måten få informasjonen direkte? En fremgangsmåte av den typen ville vist at det slett ikke er ansett som sært innenfor BDSM at kvinner er dominante og menn submissive så vel som det motsatte, selv om det som alltid går an å finne noen som mener det motsatte.

Et annet eksempel er at artikkelen konsekvent snakker om S/M, og det er synd siden oppgaveforfatteren ved å snakke om det teatralske ser ut til å beskrive hele spekteret av BDSM, ikke bare sadomasochisme. Hvilken av betegnelsene som er brukt i oppgaven vet jeg ikke.

Feminismen har fått rollen som vakthund igjen, for å “belyse de mørke sidene”. Jeg tror den kan brukes til mer enn det, jeg har selv gått fra å se på BDSM og feminisme som motsetninger til å se på dem som noe som går svært godt sammen, og jeg føler meg ikke ensom i den oppfatningen.

Jeg fikk absolutt lyst til å lese hele oppgaven så jeg kan finne ut om det jeg oppfatter som store forenklinger tilhører journalisten eller Ålvik selv – og naturligvis hvilke andre eksempler på popmusikk han har brukt.

Hvorfor skulle jeg forsvare en bestillingsvoldtekt?

Det er alltid en eller annen som synes at jeg skal mene og forsvare det utroligste fordi jeg holder på med BDSM. “Du kan da ikke mene at dette er greit, Gaffa! Folk som bestiller voldtekt av kona!”

Jeg er ikke forpliktet til å forsvare en hver fetish folk måtte leve ut, og du vil finne svært få om noen BDSM-entusiaster som vil forsvare denne saken der en amerikansk mann bestilte voldtekt av sin egen kone fordi tanken tente ham. Voldtekt er voldtekt, og denne voldtektssaken er ekstra kvalm fordi den skjer i en nær relasjon. Tillitsbruddet er enormt.

Så hvordan kan noen tro at dette har noe med BDSM å gjøre? Det korte svaret er at de fleste ikke har nok kunnskap. Det litt lengre svaret er at BDSM ofte handler om assosiasjoner til ufrivillighet, og noen ganger til og med iscenesatt ufrivillighet. Hvis man ikke vet at det i BDSM er en ramme av frivillighet rundt det som skjer kan det se ut som tvang, og de som i tillegg ikke kan forstå at noen kan finne på noe sånt frivillig vil ofte gå ut i fra at det må være ufrivillig.

Denne saken likner på BDSM på den måten at den skjedde innenfor det som skulle vært trygge rammer, altså et ekteskap, og at det var iscenesatt. Forskjellen er at det ikke var frivillig. Med andre ord er forskjellen enorm, forskjellen på frivillig og ufrivillig sex.

Vi har ingen rett til å få levd ut enhver fantasi vi måtte ha gjemt et sted i hjernedypet. Av dem som har fantasier om ufrivillighet som ikke kan leves ut i frivillige rammer er det rimelig at vi krever at de avstår.

Vi som driver med BDSM må ta inn over oss at mange ikke ser at vi gjør det vi gjør fordi vi har lyst, og at for media vil vi alltid være hetere stoff når vi snakker om kinky sex enn når vi snakker om forhandlinger, sikkerhetshensyn, safewords og tillit.

Likevel provoserer det meg når folk forventer at jeg skal forsvare voldtekt, eller når de mener at jeg ikke har noe med å være forbannet over at slikt skjer. Jeg har all rett til å være forbannet. Jeg er rasende. En liten prosent av raseriet er over at noen kan tro jeg ville forsvare noe sånt. 99 prosent av det er rettet mot en småbarnsfar i USA som har gjort noe av det verste man kan gjøre mot et annet menneske.

De stemmer over min eksistens

The Tyra Banks Show holder en avstemning på nettsidene sine om hvorvidt bifili finnes “somewhere, over the rainbow”.

De stemmer over hvorvidt jeg finnes. Hvorfor er vår eksistens et spørsmål som skal stemmes over som om man manglet faktakunnskaper? Som om det aldri hadde vært forsket på, og som om de ikke kunne spørre oss det gjaldt. Seksuell og romantisk tiltrekning er i de fleste andre tilfeller noe vi forventes å kjenne best selv. Hvorfor er bifili så annerledes?

BDSM på aktiv sykemelding

Sverige kvittet seg med sykdomsstempelet på BDSM, transvestisme og fetishisme fra nyttår. Norge er nå visstnok det eneste landet i Europa som anser disse formene for seksualitet som syke.

Men nå ser det ut som om friskmeldingen er innen rekkevidde her også. Skal vi tro en artikkel hos abcnyheter har Helse- og omsorgsdepartementet uttalt at Norge kan la være å bruke disse diagnosene og at de vil be Helsedirektoratet håndtere saken.

Et “kan” er vagt, men det lover godt likevel. Kinkfolket er satt på aktiv sykemelding, og kanskje vi blir friskmeldt snart også. Jeg gleder meg.