Jeg har oppdaget et multimedia pin-up performance band, og jeg er imponert over mer enn bare betegnelsen. De er The Hungry Hearts, og de har laget en potensiell landeplage som jeg både hater og elsker. Den heter In Your Face, og du finner den om et par avsnitt.
Jeg er imponert over at gruppen har klart å lage en sang som spiller på hjerte-smerte samtidig som den er eksplisitt om seksuelt savn – ikke som en motsetning, men som den naturlige helheten det er. Jeg kjenner den helheten godt, det er en sterk følelse, og likevel virker det nesten latterlig å synge om. Kanskje formen bidrar til det, den er flere hakk for fengende, dansbar og irriterende.
For det er en forferdelig sang. Den har en dans. Jeg gjentar, den har en dans. Og jeg er ødelagt av for lang tid bak den ironiske distansen, for samtidig som de parodierer en stil opplever jeg at de beærer den og gjør den bedre.
Jeg setter stor pris på postironien. Jeg liker å gå i meg selv og finne ut hvorfor jeg virkelig liker de tingene jeg ikke liker å like – noen ganger har jeg til og med en postironisk tilnærming til BDSM. Men jeg savner lag på lag med ironi når jeg både liker og misliker noe på samme tid. Hva skal jeg gjemme meg bak nå?
Nei, her finnes ingen gjemmesteder, her det bare en ting å gjøre: Lære bevegelsene og danse med.
Jeg skulle vært i seng, men denne artikkelen holder meg oppe langt over min vanlige leggetid. Jon Mikkel Broch Ålvik har skrevet en masteroppgave om sadomasochisme og popmusikk, og nå er han intervjuet hos forskning.no.
Det er god analyse i intervjuet, men informasjonen virker noen steder merkelig mangelfull. Hvorfor bruke en artikkel i [mag] som kilde i stedet for stille spørsmål eller bare luske en halvtime på forum som SMil og på den måten få informasjonen direkte? En fremgangsmåte av den typen ville vist at det slett ikke er ansett som sært innenfor BDSM at kvinner er dominante og menn submissive så vel som det motsatte, selv om det som alltid går an å finne noen som mener det motsatte.
Et annet eksempel er at artikkelen konsekvent snakker om S/M, og det er synd siden oppgaveforfatteren ved å snakke om det teatralske ser ut til å beskrive hele spekteret av BDSM, ikke bare sadomasochisme. Hvilken av betegnelsene som er brukt i oppgaven vet jeg ikke.
Feminismen har fått rollen som vakthund igjen, for å “belyse de mørke sidene”. Jeg tror den kan brukes til mer enn det, jeg har selv gått fra å se på BDSM og feminisme som motsetninger til å se på dem som noe som går svært godt sammen, og jeg føler meg ikke ensom i den oppfatningen.
Jeg fikk absolutt lyst til å lese hele oppgaven så jeg kan finne ut om det jeg oppfatter som store forenklinger tilhører journalisten eller Ålvik selv – og naturligvis hvilke andre eksempler på popmusikk han har brukt.
Jeg liker fortsatt The Wet Spots og håper at jeg kan få anledning til å se dem live en gang. Det er kanskje ikke så sannsynlig at de kommer til Norge, men hvis de gjør det stiller i hvert fall jeg opp.
De takler binysgjerrige og forhandlinger i min absolutte favorittsnutt fra turneen deres. “I just don’t think you should get to be bicurious for very long.” er bare ett av mange fantastiske sitater herfra. Episk? Episk!
Sangen Texas Annie kan også anbefales på det varmeste. Selv country blir spiselig når refrenget er “cause you can’t buy a dildo in Texas, we don’t touch ourselves down there ’round here you hear.”
Jeg har aldri vært en av dem som lager forutsigbare sengelyder. Noen ganger lager jeg masse godlyder når jeg nærmer meg en orgasme, noen ganger kan jeg stønne høylydt når jeg kommer, mens andre ganger igjen er det ikke en gang nødvendig å dra en pute over ansiktet om noen forsøker å sove i rommet ved siden av. Typen aktivitet og dermed typen orgasme påvirker dette litt, men ikke nok til at det kan kalles forutsigbart.
Akkurat det er litt synd når jeg har sex med andre, for lyder fungerer jo gjerne som et termometer på hvor bra ting fungerer. Høylydt pleier å tolkes som fantastisk sex, og stillhet som at noe er galt. Jeg er tilhenger av verbal kommunikasjon mellom laknene, men noe av det beste med sex er for meg å gå forbi ordene og det skjer jo som regel rett før og under orgasmen.
Stemmetreningen har gjort noe med lakenlydene mine. Stønnene mine har blitt mer kraftige, pusten kommer fra lenger ned i magen enn tidligere og det ser ut til å gjøre at orgasmene varer lenger også. Aller tydeligst er det når jeg er alene, for da er det bare fokus på meg, bevegelsene mine, orgasmen, pusten, stemmen.
Det føles som et gjennombrudd, og en bekreftelse på alt jeg har hørt om at sex bare blir bedre. Hvis det fortsetter sånn kan jeg glede meg til å bli både tretti og førti og femti, og bedre og bedre sex fram til det.
Da jeg handlet i dag tok jeg meg selv i å halvt danse ned gjennom grønnsaksavdelingen i lokalbutikken mens jeg nynnet “do you take it in the ass”. Jeg er bare glad jeg ikke sang høyt. Foranledningen til denne heller upassende oppførselen er denne: Jeg har nettopp oppdaget det kanadiske ekteparet og bandet The Wet Spots.
“The aim of our show is to entertain people with the notion that sexual expression is healthy and beautiful … and funny.”
Det klarer de. Det er ikke bare det at de synger om spanking, analsex og fisting som gjør at jeg danser gjennom matbutikken. Det er sjangerparodieringen, at sangene deres er mer fengende enn en gjennomsnittlig landeplage, at de er morsomme og ser ut til å elske det de gjør, og min personlige favoritt: De spiller ikke bare på sex, de får oss til å tenke.
Og til slutt, et budskap leserne av denne bloggen nok ikke trenger:
