Pop, pisk og sadomasochisme

Jeg skulle vært i seng, men denne artikkelen holder meg oppe langt over min vanlige leggetid. Jon Mikkel Broch Ålvik har skrevet en masteroppgave om sadomasochisme og popmusikk, og nå er han intervjuet hos forskning.no.

Det er god analyse i intervjuet, men informasjonen virker noen steder merkelig mangelfull. Hvorfor bruke en artikkel i [mag] som kilde i stedet for stille spørsmål eller bare luske en halvtime på forum som SMil og på den måten få informasjonen direkte? En fremgangsmåte av den typen ville vist at det slett ikke er ansett som sært innenfor BDSM at kvinner er dominante og menn submissive så vel som det motsatte, selv om det som alltid går an å finne noen som mener det motsatte.

Et annet eksempel er at artikkelen konsekvent snakker om S/M, og det er synd siden oppgaveforfatteren ved å snakke om det teatralske ser ut til å beskrive hele spekteret av BDSM, ikke bare sadomasochisme. Hvilken av betegnelsene som er brukt i oppgaven vet jeg ikke.

Feminismen har fått rollen som vakthund igjen, for å “belyse de mørke sidene”. Jeg tror den kan brukes til mer enn det, jeg har selv gått fra å se på BDSM og feminisme som motsetninger til å se på dem som noe som går svært godt sammen, og jeg føler meg ikke ensom i den oppfatningen.

Jeg fikk absolutt lyst til å lese hele oppgaven så jeg kan finne ut om det jeg oppfatter som store forenklinger tilhører journalisten eller Ålvik selv – og naturligvis hvilke andre eksempler på popmusikk han har brukt.

21 av 50 – stille

“Jeg vet hva du tenker,” hveser han i mørket. “Noen sover i rommet ved siden av og det vil bråke for mye hvis jeg slår deg, ikke sant? Men du skal nok bli rød likevel. Stille nå.”

Jeg biter tennene sammen, kjenner neglene hans og vet at han har rett.

Dossie og Janet – etikette og BDSM

Hva gjør de nå, restene etter sekstitallets amerikanske hippiebevegelse? De av dem som ikke gifter seg med kunstløpere og kjøper vaskemaskiner og kaffetraktere, for å si det med Joni? Det viser seg at et par av dem begynte med BDSM og noen ganger tar seg pauser for å skrive fantastiske bøker.

Jeg leste for en stund siden både The New Bottoming Book og The New Topping Book av Janet Hardy og Dossie Easton. Bottoming Book hadde jeg lest før, mens Topping Book var ny for meg.

Jeg liker uttrykkene bottoming og topping, som visstnok kom fra amerikansk homsekultur via lærhomsene til den jevne utøver av BDSM. De er gode samlebegreper, og det er nyttig å ha både spesifikke ord som sadisme og dominans og det mer samlende topping.

Men det er på engelsk. På norsk er det ikke like enkelt. Selv om jeg liker ordet å toppe er ordet å bunne ikke helt tilfredsstillende, det minner meg om smerte, og ikke på den tiltalende måten. Har noen kommet på noe bedre? Jeg er lutter øre.

Tilbake til bøkene. De forteller oss ikke hvordan vi knyter knuter, og selv om de nevner noe om hvordan det er dumt å slå står det lite om teknikker for å faktisk utøve. Det finnes andre bøker om den typen ting. Nei, disse bøkene handler om å bygge grunnlaget for all moroa. Hvordan evaluere risiko, utforske egne grenser, kommunisere ut de grensene og spørre etter og respektere andres, og lure ting å tenke over på forhånd om noe skulle gå galt i en scene.

Kommunikasjonen leder dansen gjennom begge bøkene, og det er som det skal være. Jeg tror at vi som driver med BDSM ofte ser viktigheten av å snakke sammen, men vi har alle nå og da bruk for å minnes på at andre mennesker ikke kan lese tankene våre, og ikke alltid kroppsspråket vårt heller. Sjansen for å få det vi ønsker oss øker drastisk når vi ber om det, og for å unngå det vi absolutt ikke vil ha er det viktig å kunne si fra.

De snakker også om viktigheten av å forhandle utenfor scenen for å unngå problemer innenfor den. Vi vil ikke leke med noen som topper fra bunnen, og vi vil ikke måtte velge mellom å gjøre det selv eller å ikke få noe særlig ut av scenen heller. Og vi trenger ikke det. Forhandlinger er nøkkelen, og jo bedre forhandlingsevner, jo hetere scener. Det er motivasjon nok for meg.

Etikette er sosialt glidemiddel, også i BDSM. Informasjon er nyttig, både den målbare og den om hva som foregår for lekekameraten din. Disse bøkene lærer oss mer om hva det vil si å oppføre oss bra i et miljø som samles rundt det å i visse situasjoner ikke oppføre oss særlig pent, i hvert fall etter resten av samfunnets standarder.

16 av 50 – observasjon

Menneskene er fremmede, handlingene velkjente.

Benene hennes er spredt, armene ute av veien. Når det kommer et ekstra hardt slag strammes musklene så hele den allerede lyserøde rumpa blir formet til et hjerte, igjen og igjen, i en takt hjertet mitt også kjenner godt.

Tilgi hvem?

Jeg har gjort en feil, og det av det banale slaget. Den fantastiske oljen som var sviende, pirrende, utfordrende på min hud for noen uker siden er på ham etter noen minutter bare smertefull, og ikke på den gode måten. Jeg biter i meg skammen for øyeblikket, jeg har annet å gjøre. Det er merkelig enkelt å gå fra sadisme til omsorg på et øyeblikk, de to tilstandene er likere enn man skulle tro. Det er mye omsorg i god sadisme også.

Jeg slipper ham fri, gir ham et par vennlige ord og sender ham i dusjen. Når han kommer tilbake forsikrer jeg meg om at jeg har all informasjonen jeg trenger for å sørge for at det ikke skjer igjen, jeg passer på at han føler seg trygg og har det bra, jeg lytter til hva han har å si, jeg forteller ham hva jeg tenkte og at jeg ikke kommer til å gjøre det igjen. Det er kanskje selvfølgelig, men han trenger å høre det nå, og det er ingenting mot de selvfølgelighetene jeg skal mate meg selv med etterpå.

Etterpå skal jeg tilgi meg selv. Jeg skal tilgi meg selv for at jeg trakk forhastede konklusjoner. Jeg skal tilgi meg selv for at jeg ikke hadde full kontroll. Jeg skal tilgi meg selv for at jeg ikke er utlært, at jeg ikke er den perfekte topp. Jeg skal tilgi meg selv for at det ikke vil bli den siste gangen jeg trenger å tilgi meg selv, ikke hvis jeg vil fortsette å toppe, ikke hvis jeg vil fortsette å leve. Den eneste garantien mot å feile er å ikke forsøke, har jeg hørt, og selv den garantien er ikke verdt noe hvis man ikke vil være fange i eget liv.

Så jeg skal tilgi meg selv, og feire min første feil som topp med denne bloggposten.

Vil være. Er!

Jeg tok en test i dag. Ikke en av de der avkrysningstestene som nettet er fullt av, men en der jeg skrev ned hvem som er mine seksuelle forbilder og hvorfor, for så å sette sammen alle begrunnelsene til en stor beskrivelse. Resultatet overrasket meg og gjorde meg glad.

Åpen, ærlig og stolt når det gjelder sex, våger å vise at hun er en seksuell person, lar kroppen bevege seg fritt, sensuell, eier sin egen seksualitet helt og fullt, åpen for vekst, en seksuell lærer, en stolt sadist, en stolt masochist, leker med stil, kjenner og respekterer sine egne og andres grenser, fantastisk fordomsfri, våger å bryte tabuer, leken.

For de fleste av disse beskrivelsene stemmer på meg. Ikke alle, men nok. Å oppdage det fikk meg til å føle meg fornøyd, men likevel grådig. Jeg skal bli mer, bedre, heitere, og oppdage stadig mer jeg ønsker å bli, og flere fantastiske forbilder. Og jeg skal ha det gøy på veien.