Sesam Subspacestasjon

I helgen hadde jeg et sånt øyeblikk der jeg gjør noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, og ikke kunne være mer fornøyd. Jeg har hatt latterkrampe, fått et mørbanket endestykke og sunget Sesam Stasjon-sangen, alt sammen samtidig. Jeg er klar over at dette er ren perversjon. Det kan jeg leve med.

Det begynte med en fest og en venn med en staselig uniform. Jeg satt og så på ham, og utbrøt plutselig i kjent snakke før jeg tenker stil: “Haha, du ser ut som en stasjonsmester! Tur-retur subspace, takk!” Joda, jeg ser at jeg ba om det. Det var han som dro linken til O. Tiedeman og valgte å bli passe fornærmet. Da han senere kom til å stå sånn til at det så akkurat ut som om han var i en billettluke klarte jeg faktisk å holde munn. Helt til en til dukket opp i samme rute og jeg innså at han så ut som Bjarne Betjent. Da klarte jeg ikke holde meg lenger.

Jeg ble naturligvis avkrevd en unnskyldning, og ga den, men de sa jeg ikke mente den, at jeg kanskje klarte å holde latteren tilbake, men at de så at jeg fortsatt syntes det var morsomt. Og det var jo ingenting annet enn sannheten.

Kan du forestille deg stemmen til Bjarne Betjent når han teller? Et av høydepunktene med denne veldig merkelige scenen var Bjarne Betjent som telte slag. Og latteren som boblet opp mellom utrop av smerte og, vel, det andre slaget smerte når det bare er godt.

Og en leende stasjonsmester som roper “Neste stasjon subspace!” mens han slår.

Og en skummel men velkjent stemme som sier “Max Mekker mekker max smerte.”

Og til slutt var det altså noen som ba meg synge. Jeg husket da ikke den sangen! Virkelig! Men det er merkelig hvor fort hjernen virker når noen bestemmer seg for at leken er slutt og at jo, nå skal Gaffadronning synge. Plutselig husket jeg i hvert fall halvparten.

Jeg trodde jeg kunne forklare hva som gjorde dette til en så bra opplevelse, men jeg ser at det ikke går. Jeg er ikke sikker på om jeg vet det selv. Kanskje fordi endorfinkick og latter går så bra sammen. Kanskje fordi jeg elsker å bli samarbeidet om. Kanskje fordi det blir umulig å vite når neste slag kommer når det er tre mot en. Kanskje fordi overmakt får meg til å slappe av.

Og som et barn som har kjørt loopen for første gang var det første jeg tenkte når verden sluttet å snurre: “En gang til!”

Tiogtyve

“Hvor mange dager er det til fødselsdagen din?” spør han. Jeg forstår ikke helt. Han har den der farlige stemmen, men spørsmålet er så vanlig. Jeg venter litt for lenge, og får et sviende slag over den oppovervendte allerede røde baken. Ser for meg kalenderen min lenge nok til å få svaret på spørsmålet hans: “Åtte!”"Braaa,” sier han. Som om ikke jeg er klar over at det slett ikke er bra. “Og hvor gammel blir du da?” “Tjueseks,” svarer jeg fort, ikke klar for et til av de mest brutale slaga selv om jeg er godt varmet opp, selv om det er derfor jeg er her, selv om det ikke er noe annet sted jeg vil være.

“Bra,” sier han, fortsatt med den samme stemmen, den som sier at han har en plan og at han liker tanken på den. “Og hvor mye blir det til sammen?” Hvor i alle dager er det han vil hen? Ydmyke meg med at hjernekapasiteten går litt ned når jeg er på vei ned i subspace? Ok, da, ganske mye ned. “Eeeeeh…” sier jeg for å vinne tid. Åtte. Pluss. Seks. Er. Fjorten. Og. Tjue. Er. “Trettiseks!” roper jeg, letta over at jeg klarer det før han slår igjen.

Han ler av meg, av iveren min. Klart han gjør. Jeg kjenner ansiktet bli varmt. Jeg kjenner andre deler av meg bli varme. “Bra, så mange slag skal du få nå, og jeg vil at du skal telle,” sier han. Og jeg teller.”En. To. Treee! Ffffffire! Fem.”

“Nitten. Tjue.” “Ikke vær vulgær, tell ordentlig.” Denne diskusjonen har vi hatt før, men hva mener han med å dra den over i senga? Jeg klarer ikke holde munn. “Hva faen skal det bety? Tallreformen i femtien…” “…enogfemti, og om du tror det er språkrådet som bestemmer her tar du helt feil. Og liker du ikke det kan du ringe språkrådet og be dem slå deg,” gliser han. “Stortinget,” mumler jeg, “det var de som innførte…” Han ler. “Ja, det skulle jeg virkelig likt å se.” Så leverer han et slag som får meg til å hikste, kave og i siste øyeblikk huske at jeg skulle telle også.

“Eeeenogtyvefaen! Tooooooogtyve, fffff… Treogtyve. Fireogtyve. Femogtyyyyveee! Aaaajævlasadisttjueseks!” “Godt observert, men jeg foretrekker en annen betegnelse. Vil du ha mer å si enn bare tall, kanskje?” Jeg rister fort på hodet. “Jeg er for snill,” sukker han, “og hva sa jeg om å være vulgær?”. Og han slår. “Syvogtyve. Åtteogtyve. Faenfaenfaenniogtyvehelvete. Tiogtyve, fff! Elleveog…”

“Hva SA du?” ler han. Feil, tenker jeg, jeg kom ut av tellinga. “Du slapp unna med å tro at seksogtyve og åtte er seksogtredve fordi det betydde to slag ekstra, men tiogtyve og elleveogtyve? Du kan telle, kan du ikke?” “Unnskyld!” Jeg strever for å tenke. Jeg vet jo egentlig godt at det ikke er tjueti det heter, men hva er det egentlig det tallet er? Tjueåtte, tjueni… “Tretti!” roper jeg ut, “og trettien!” “Enogtredve,” retter han, men jeg er alt for lettet over å ha passert tretti til å bry meg.

“Det var visst vanskelig for deg, dette? Jeg tror vi begynner på tyve igjen, jeg. Det er ved å øve at man lærer, vet du.”