Generasjon kink

Dagbladet Fredag trykket i dag noe så sjeldent som en relativt fornuftig artikkel om kink. Journalisten har unngått imponerende mange feller, men klarer ikke alle.

BDSM og fetisjisme ville ikke vært like interessant for de mer tabloide delene av riksmedia dersom det ikke hadde vært for at det fortsatt har en god porsjon sjokkfaktor, og hvis den sjokkfaktoren ikke skal kastes bort må man jo som journalist kaste på flis og blåse litt på glørne. Dermed holder det ikke med Oslointervjuene, det ser ut til at Tønsbergfolket har vært villige til å komme med de spenstigste uttalelsene.

De som stiller opp på denne typen intervjuer gjør det som regel fordi de ønsker å fremme aksept for BDSM ved hjelp av informasjon. De som ikke stiller opp, og dem er det jo langt flere av, begrunner det ofte med at de ikke tror at det nytter fordi det sjokkerende blir så viktig at det blir vanskelig å gi et riktig bilde av hva de gjør. Selv tenker jeg at det er bedre å snakke for seg selv enn å snakke gjennom noen som forsøker å selge aviser, og at man ikke nødvendigvis snakker dårligere uten et ansikt.

Det er gode ting i denne artikkelen. Forståelsen av BDSM som lek er viktig, og jeg liker at de nevner at det finnes et miljø, og at det ikke bare er en soveromsaktivitet.

Så er det småting som plager meg, som at ordet slave blir brukt som samlebegrep i stedet for å bli omtalt som den spesifikke rollen det faktisk er, og at et ord som det har blitt brukt uten å bli verken forklart eller problematisert er uansett ikke best egnet til å opplyse folk om hva BDSM handler om.

Men hvem kan vel klandre en journalist for at han tar med de mest sjokkerende uttalelsene og bruker de mest fengende ordene? Noe annet ville gjort ham til en dårlig utøver av yrket sitt.

De menneskene som stiller opp er eksempler, ikke representanter. Og det tatt i betraktning fikk vi et bedre bilde av variasjonen i miljøet enn jeg har sett noe annet sted, selv om jeg ikke tror at denne artikkelen var best egnet til å løsne på fordommene.

Derimot er den et utmerket sted å starte en samtale om BDSM, og kanskje til og med en offentlig debatt. Kanskje det kan bidra til å bli kvitt sykeliggjøringen.

Å blogge anonymt

Mange av de som vet om denne bloggen, enten de kjenner meg eller ikke, har spurt, nysgjerrige og som regel høflige: Hvorfor er du så opptatt av å få være anonym, Gaffa? Hvorfor er du egentlig i skapet?

Det er egentlig enkelt. Skapdøren er mye enklere å åpne enn å lukke. Jeg er ikke sikker på hvilken side av døren jeg kommer til å ende opp på, men jeg vet at jeg vil være svært sikker før jeg kommer ut.

Jeg vet at det er nok av arbeidsgivere som ville se denne bloggen som et tegn på ustabilitet eller dårlig forståelse av grenser og sosiale tabuer. Hvis hun gjør dette, hvem vet hva hun kan finne på? Og ærlig talt, en sexblogg? Alle vet hva slags jenter som skriver dem, og det alle vet trenger ingen beviser.

Og det er andre faktorer. Familien vil neppe sette pris på det. Og hvis jeg blir outet blir til en viss grad ekskjærestene mine det også, enten de driver med BDSM eller ikke vil folk anta at de gjør det. Jeg har flere enn meg selv å tenke på.

Da er det viktig å være bevisst på at det er en risiko i å blogge, gå på kinkfester, kafétreff og så videre. Min anonymitet er en tilstand som kan forsvinne. Hvis noen jeg stoler på forsnakker seg. Hvis en eller annen skulle legge meg for hat. Hvis denne bloggen skulle bli stor og viktig, til tross for at den er laget for å være liten. En viss størrelse ville gjøre den nyhetsverdig i seg selv.

For jeg vet at man ikke trenger å være Siv Jensen for å være interessant å oute, Girl with a one-track mind, outet av en britisk avis, er bevis nok på at det holder å ha et anonymt prosjekt av en viss størrelse. Norge er et mer sivilisert sted enn Storbritannia, og det hjelper, men det er slett ingen garanti, så liten er trygg.

Noen ganger føler jeg meg dum og paranoid som tenker over disse tingene, men jeg vet at det virkelig dumme ville være å ikke gjøre det. Det er ingen forsikring i å tenke at det skjer ikke meg.

Så jeg skriver på en måte som ikke spesifiserer hvem som er hvem. Jeg blander nye og gamle hendelser på en måte som gjør det vanskelig å finne en tidslinje. Jeg lar være å skrive om bloggverdige hendelser jeg har fortalt mange mennesker om. Jeg kamuflerer meg.

For dette er et prosjekt. Jeg er ung, men gammel nok til å vite at jeg forandrer meg raskt, og denne bloggen handler om å utforske, og det skjer best uten å legge til sosiale hemninger. Jeg har sett hva som skjer med skrivingen til dem som begynner anonymt og ender opp offentlig, og jeg tror noe liknende lett kunne hende med min skriving og dermed gjøre denne bloggen til noe helt annet enn det den er nå. Jeg vil overleve å bli outet, ellers ville jeg ikke ha blogget, men jeg vil gjøre mye for å unngå det.

Jeg liker dette prosjektet. Jeg vil ha det som det er, jeg vil vokse med det. Jeg vet ikke hvor det vil ta meg, og det trives jeg med.

Og stemmen min er klarest bak masken.

Filmkveld 1 – Vintageporno og fetisjkomedie

Forfilmen heter A Free Ride og er så vidt vi vet fra 1915, noe som gjør den til den eldste virkelige pornofilmen vi kjenner til. Dette var før lydfilmens tid, og tankene gikk til Chaplin og Keaton mer enn en gang i løpet av den ti minutter lange filmen der to unge damer får sitte på med en ung mann med T-ford, en enorm bart og en sunn appetitt for landlivets gleder.

Underholdningsverdi: Høy.
Het: Så lite som den kan få blitt.
Høydepunkt: “For et flott meieri!”
Verdt å se: Absolutt.

Hovedfilmen var Preaching to the Perverted som har fått navnet Agent under Pisken på norsk, og undertekstene er ikke bedre enn tittelen.

Dette er en sexkomedie der en konservativ britisk politiker er ute etter å få dømt et fetisj- og bdsmmiljø etter noen utdaterte sedlighetslover og derfor sender inn en ung ansatt som spion. De to tungt kostymerte miljøene klinker inn i hverandre med et akkurat så stort smell som forventet, men resultatet blir ikke helt som forutsett.

Filmen er fra 1993, og vi lo like mye av det utilsiktede morsomme ved databruken, spionutstyret og klærne som alt det som var moro av det mer tilsiktede slaget. For filmen er morsom, men ikke forvent å finne en god representasjon av kink. Fordommer er bedre komediemateriale enn etikkdiskusjoner, og selv om de klarer å få nevnt samtykke ser det ikke ut som om filmskaperne har forstått konseptet helt.

Underholdningsverdi: Ganske høy, i hvert fall i godt selskap.
Het: Lite.
Høydepunkt: “Eugenie, stop electrocuting Peter!”
Verdt å se: Joda.

Vi hadde en myk start på pornoprosjektet med disse søte filmene, ni nydelige mennesker i en alt for liten sofa og en filmliste som er så lang som et vondt år, eller kanskje et godt et. Så langt er alt moro.

Vanilje er verdens favorittsmak

vanilla beans av kendiala, tilgjengelig under lisens cc by nc 2.0

Vanilje er et ord som eksisterer for å si noe om hva det ikke er. Vanilje betyr når det brukes om sex og seksuelle preferanser det motsatte av BDSM. Det betyr at mennesker som ikke befatter seg med BDSM i det hele tatt havner i kategorien vanilje, men det brukes like ofte for å beskrive den sexen som ikke er det.

Mange tolker det som et automatisk nedlatende og nedvurderende ord når det brukes i denne sammenhengen. Denne gamle posten er et eksempel, og det skorter ikke på dem med samme synspunkt.

Noen av dem som har brukt lang tid på å komme ut av BDSMskapet kan nok få negative holdninger til vaniljesex fordi det for dem representerer noe de har nøyd seg med når de egentlig ønsket noe annet i tillegg eller i noen tilfeller til og med istedenfor. Modne mennesker kommer over det i løpet av noen måneder, og de fleste av oss er heldigvis modne mennesker.

Vi fortsetter å bruke ordet vanilje. Ikke fordi vi ser ned på noen eller mener at BDSM er bedre eller mer avansert sex, men fordi vi har nytte av kategorien.

Det er nyttig for meg å kunne beskrive hva jeg vil ha. Vanilje og kink er to hovedkategorier. Naturligvis vil jeg måtte være mer presis enn som så, men å begynne med en grunnleggende beskrivelse er den beste måten å få akkurat det jeg vil ha på, enten jeg beskriver det jeg ønsker meg i øyeblikket eller preferansene mine over tid.

Vanilje er verdens favorittsmak. Hva kan vel være galt med det? BDSM er ikke for alle, og mange som driver med BDSM har mer vaniljesex enn de har kinky sex. Jeg selv tror jeg ligger på rundt 50-50. Og jeg elsker vaniljesex av akkurat samme grunn som jeg elsker kinky sex: Sex er fantastisk. Det er ikke vanskeligere.