Dvale

En av mine beste venninner er i ferd med å forelske seg. Hun er usikker, rødmende, lykkelig, forvirret.

Hun har blitt såret før. Hun er redd for å bli såret igjen.

Jeg forteller henne at hun ikke kan være fanget av sin egen smerte for alltid, at smerte er til å lære av og gå videre. Jeg forteller henne at det er verdt å finne ut av.

Men kanskje jeg skulle fortelle disse tingene til meg selv først. Hjertet mitt har ikke akkurat vært åpent for innkommende søknader de siste to årene. Det har nok vært en nødvendighet, men nå tror jeg ikke det er det lenger.

Jeg kan tro det alt jeg vil, jeg finner ikke hjertet mitt. Jeg har ikke tilgang. Det er inntørket. Det er utilgjengelig. Det vil ikke se andre mennesker enn det allerede ser.

For jeg har kjærlighet, både av det romantiske slaget og andre varianter. Det er ikke redselen for å være alene som plager meg. Det er ikke slik at jeg trenger å være på utkikk heller. Faktisk har jeg aldri egentlig vært på utkikk, jeg har bare levd, og noen ganger plutselig sett noen, og de meg.

Nei, det som plager meg er at jeg ikke ser andre på den måten lenger, og at jeg vet hvorfor. Jeg har blitt redd. Jeg vil ikke ha vondt, jeg orker ikke å risikere mer enn jeg allerede gjør. Det kunne ha vært annerledes.

Det har vært annerledes. Jeg har ikke funnet igjen ordene for å beskrive hvordan jeg pleide å være, hvordan jeg er når hjertet mitt fungerer. Men jeg kjenner meg selv der, jeg vet hvordan det er, og jeg vil tilbake dit. Det kan bli en langsom prosess, og det er i orden. Kanskje jeg ikke vil risikere like mye som jeg gjorde før. Det er også i orden.

Redselen kan ikke få styre meg. Det er ikke det redsel er til. Og smerte er til å lære av og gå videre. Kan jeg si det til henne må jeg vel også kunne si det til meg selv.

26 av 50 – kunne

Jeg kunne sunget navnet ditt på vei til butikken, du kunne danset i fottrinnene mine, jeg kunne tyvlånt parfymen din og smilt av alt du sa. Jeg kunne, men hjertet mitt har tørket inn. Jeg slipper å se det dø, jeg begynner bare det jeg orker å se slutten på.

Tilgi hvem?

Jeg har gjort en feil, og det av det banale slaget. Den fantastiske oljen som var sviende, pirrende, utfordrende på min hud for noen uker siden er på ham etter noen minutter bare smertefull, og ikke på den gode måten. Jeg biter i meg skammen for øyeblikket, jeg har annet å gjøre. Det er merkelig enkelt å gå fra sadisme til omsorg på et øyeblikk, de to tilstandene er likere enn man skulle tro. Det er mye omsorg i god sadisme også.

Jeg slipper ham fri, gir ham et par vennlige ord og sender ham i dusjen. Når han kommer tilbake forsikrer jeg meg om at jeg har all informasjonen jeg trenger for å sørge for at det ikke skjer igjen, jeg passer på at han føler seg trygg og har det bra, jeg lytter til hva han har å si, jeg forteller ham hva jeg tenkte og at jeg ikke kommer til å gjøre det igjen. Det er kanskje selvfølgelig, men han trenger å høre det nå, og det er ingenting mot de selvfølgelighetene jeg skal mate meg selv med etterpå.

Etterpå skal jeg tilgi meg selv. Jeg skal tilgi meg selv for at jeg trakk forhastede konklusjoner. Jeg skal tilgi meg selv for at jeg ikke hadde full kontroll. Jeg skal tilgi meg selv for at jeg ikke er utlært, at jeg ikke er den perfekte topp. Jeg skal tilgi meg selv for at det ikke vil bli den siste gangen jeg trenger å tilgi meg selv, ikke hvis jeg vil fortsette å toppe, ikke hvis jeg vil fortsette å leve. Den eneste garantien mot å feile er å ikke forsøke, har jeg hørt, og selv den garantien er ikke verdt noe hvis man ikke vil være fange i eget liv.

Så jeg skal tilgi meg selv, og feire min første feil som topp med denne bloggposten.

Hvorfor jeg boikotter utroskap

Jeg tror det er umulig å si disse tingene uten å høres moralistisk ut i ørene til folk som velger annerledes i disse situasjonene, men jeg har tenkt å si dem likevel. It’s not you, it’s me, jeg skal ikke være din samvittighet. Men jeg skal virkelig være min.

Jeg hjelper ikke folk med å være utro. Jeg har ikke alltid vært smart nok til å ha dette prinsippet, og situasjonen som ga meg det lærte meg mye om meg selv, for å si det på den pene måten. Dette valget handler mest om å kjenne etter hva jeg kan stå for og hva jeg ikke kan stå for, og så handle etter det. Men det er en viss egeninteresse i denne boikotten også. Å bidra til utroskap er å invitere drama inn i livet mitt. Jeg sier heller nei takk, jeg liker fred og ro, eller i noen tilfeller nei takk, jeg har.

Den viktigste måten jeg boikotter utroskap på er å ikke ligge med folk som er i seksuelt monogame forhold. Jeg leker ikke med folk jeg ikke kjenner godt nok til å vite hva jeg snakker om, men om jeg gjorde det ville jeg kanskje nøyd meg med å ikke ligge med folk jeg visste om at var i monogame forhold. Det får da være måte på.

Hovedansvaret ligger alltid på den som er utro. Men jeg kan jo gjøre mitt likevel. Det at jeg boikotter utroskap gjør at det er en mindre å være utro med, verken mer eller mindre.

Dessuten kan det om mange nok gjør det være en god måte å hjelpe folk som er utro å tenke over om de er i riktig type forhold. Noen av de som er utro er mennesker med store problemer som ikke klarer å være ærlige om det betyr å nekte seg selv noe. Dem er det vanskelig å gjøre noe for. Men andre trives bare ikke med monogami. Og det er helt greit. Det som ikke er greit er å late som ovenfor partneren at en gjør det og dermed hindre partneren i å gjøre et informert valg.

Det finnes alternativer. Vi skriver 2009, og valgmuligheter innenfor forholdsstruktur er et faktum. Det er også et faktum at mange ønsker seg monogami, så ja, de som velger annerledes risikerer å miste den de er glad i. Men det gjør de jo ved å være utro også. Ta på voksenbuksene. Så skal jeg hjelpe til så godt jeg kan, ved å beholde mine bukser på når situasjonen krever det.

Rekk opp hånden alle som har faket en orgasme

Å fake en orgasme. De fleste jenter har gjort det, og jeg ville ikke blitt overrasket om de fleste av dem har løyet om det sånn som Pernille forteller om her. Det er tabu å gjøre det, og kanskje like mye tabu å innrømme det.

Jeg er en del av det flertallet som har faket, ikke bare en gang men flere. Jeg var seksten og redd for å såre den like unge kjæresten min, som gråt sine salte tårer over at han ikke fikk meg til å komme når vi lå sammen. Det å bare late som om jeg kom noen ganger virket som sånn en god tanke der og da, men orgasmepresset ble jo ikke noe mindre av det, og verken han eller jeg lærte det vi trengte å vite for å faktisk hjelpe meg til å komme. Ikke ble det med bare noen ganger heller.

Det å fake er et tillitsbrudd, og det er ikke noe jeg er stolt av å ha gjort mot noen. Jeg bestemte meg for at det skulle jeg aldri gjøre mer og begynte å utvikle alternative måter å takle situasjonen på. Her er noen ting jeg kunne ha sagt og gjort i stedet for å fake, om jeg bare hadde kommet på det og hatt guts:

- Sagt at han bare måtte takle at det tok litt tid. Noen ganger er det på tide å ta på seg voksenbuksene og forholde seg til fakta. Hvorfor skulle jeg være en buffer mellom han og virkeligheten? Ikke ba han meg om det heller.

- Lært meg å komme på egen hånd. Jeg kjente ikke kroppen min i det hele tatt. Hvordan skulle jeg kunne kommunisere noe om hva som fungerte for meg til ham når jeg ikke visste det selv? Det går helt fint an å ha et bra sexliv uten å onanere, men det hjelper når det er problemer i paradis.

- Fortalt ham at orgasmepress er en turn-off. Dette gjør jeg jevnlig med nye partnere fordi det trengs. Jeg elsker orgasmer, men “kommer du snart?”, “jeg føler meg så utilstrekkelig når du ikke kommer” og liknende er virkelig ikke måten å få meg dit på. Det første er bare irriterende, og det siste kan løses ved å snakke ordentlig om forventninger.

- Lettet på orgasmepresset jeg la på meg selv også. Det er helt greit å ikke komme hver gang, det bare tok noen år å skjønne det. Og det presset er like mye turn-off som det som kommer fra partneren.

- Sagt nei med store bokstaver. Jeg var nok egentlig ikke klar for å ha sex, men lot meg etter hvert presse fordi han så gjerne ville. Det er ikke noe godt utgangspunkt for fantastisk sex.

Etterpåklokskap, javisst. Men et par av de strategiene er like nyttige for meg i dag. Det er aldri for sent å slutte å fake. Det er aldri for sent å begynne å kommunisere.

Trygg bruk av gaffateip

“Gaffa”? sier en kamerat med en god porsjon vantro i stemmen når vi planlegger innkjøpene til tidenes beste fest. “Er det ikke bedre med bondageteip? Husk at ikke alle er like glad i smerte som deg!”

Ok, jeg liker følelsen når teipen skal av, jeg må innrømme det, men jeg vet også hvordan jeg unngår den. Den såkalte bondageteipen som ikke henger fast i noe annet enn seg selv er bortkastede penger. Her kommer Gaffadronnings lille guide til trygg bruk av gaffateip. Jeg har tenkt å lage en guide til heit bruk av gaffateip senere, men du finner sikkert på litt moro selv mens jeg går gjennom det viktigste du trenger å tenke på før du bruker teip på noen.

- Test alltid teipen først. Du vil ikke at den du binder, knebler eller hva du nå skal gjøre med teipen ender opp med en heftig allergisk reaksjon, vil du vel? Hva, vil du det, sier du? Pervo, tsk tsk. Test likevel, da finner du ut hvor mye teip du trenger for å oppnå en sånn reaksjon. Kunnskap er alltid en god ting. Test på deg selv først. Bare sett et lite stykke teip på et sted med ganske tynn hud, for eksempel på låret eller innsiden av armen. La den sitte på i tjue minutter. Da vet du hvor vondt det gjør å ta den av. Gjør så det samme med den du skal gaffe. Denne testingen er det ikke meningen at du skal gjøre i forbindelse med lek med mindre du bruker venting som en del av leken, og det anbefales ikke da heller.

- Vit hvordan du får gaffaen av igjen, og vit hvordan du gjør det fort i fall det skulle bli nødvendig. Dersom du har bundet eller kledd opp noen er det lurt å ha tilgjengelig en saks som du vet at fungerer til sånt, gjerne en bandasjesaks, og om den du har gaffet fast ikke er like glad i smerte som jeg er kan det være lurt å ha en bøtte halvvarmt vann tilgjengelig, eller enda bedre, en dusj.

- Teip i håret er nei-nei. Hår på armer og ben går som regel bra, men hvis du skal surre teip rundt bakhodet trenger du å legge et skaut i mellom dersom den begaffede ikke har veldig kort hår. Varmt vann kan kanskje løse den situasjonen som ellers kan oppstå også, men jeg er alt for glad i håret mitt til å ta sjansen på det.

- Sjekk at det er passe stramt. Alle som har brukt tau kjenner denne – de færreste synes det er hett å måtte avbryte moroa for å få i gang blodomløpet igjen. Og med gaffa trenger en ikke teipe så stramt heller – et par runder rundt håndleddene og en sitter bom fast uansett.

Moralen er, gaffa er alt for moro til å la være å leke med, og det er ingen grunn til bekymring hvis du vet hva du skal passe deg for